Guanajuato, Guanajuato, Mexico
Soendag morgen setter jeg meg paa flyet fra Mexico City til Havana, og to uker paa Cuba inkludert jul, nyttaar og cubansk nasjonaldag (50-aarsjubileum for den cubanske revolusjonen 1. januar!) venter meg. Dette blir definitivt et nytt og spennende kapittel paa reisen! Jeg har forberedt meg med aa gaa paa shopping paa et kjoepesenter her i Guanajuato, der jeg har kjoept alt fra tennisballer og baseballballer til saape, shampo og godteri. Det er jo jul, og paa Cuba er det etter hva jeg har hoert mangel paa slike ting. Gleder meg til aa kunne levere ut til julegaver til trivelige mennesker jeg treffer mens jeg reiser rundt i "sosialismens fyrtaarn"!
Den oppmerksomme leser legger merke til at jeg befinner meg i akkurat samme by naa som jeg gjorde da jeg skrev forrige innlegg for en uke siden, nemlig i Guanajuato. "Han har sikkert bare kommet tilbake etter aa ha reist rundt til mange andre steder i omraadet", tenker du kanskje. Men nei. Jeg har oppholdt meg her i Guanajuato by i en hel uke, og euforismen jeg uttrykte kun noen timer etter aa ha ankommet byen i kveldsmoerket forrige fredag har ikke dempet seg, snarere tvert imot! Denne byen minner faktisk veldig om Bergen: Den er omgitt av fjell (jeg mener aa ha talt ca. 7) hvorav ett av dem har en egen Floeibane med utkikkspunkt, massevis av brosteinslagte trange gater og smug som aapner seg i koselige plasser med cafeer og skyggefulle traer, tusenvis av studenter og et veldig bra utvalg av barer og restauranter. Ja, de har saagar sitt eget svar paa Mannskoret Arme Riddere - Estudiantinos eller Callejonedas - en gjeng pompoest kledde menn som spiller og synger i gatene for aa vinne pikenes gunst! Jeg elsker rett og slett Guanajuato! Jeg har ikke gjort spesielt mye spennende, men sugd til meg stemningen i byen, hatt mye moro sammen med folk jeg har blitt kjent med, og blant annet sunget karaoke. Paa spansk. Av Shakira. Med masse ironi og mye latter og applaus fra tilhoererne. Mens en gaaaaaaal dame gnukket seg inntil meg og publikum ropte "beso, beso!" ("kyss, kyss!). Det var bare med noed og neppe at jeg klarte aa roemme unna og unngaa aa bli klemt ihjel mellom henne og veggen!
Vel, min siste kveld i Guanajuato venter, og jeg vil benytte anledningen til aa oenske dere alle en RIKTIG GOD JUL OG ET GODT NYTT AAR!
fredag 19. desember 2008
fredag 12. desember 2008
¡Buenas olas! (Eller: "Om aa gi seg paa topp")
Guanajuato, Guanajuato, Mexico
Kjaere landsmenn,
De siste par-tre ukene har vaert svaert innholdsrike, og jeg skal proeve aa ikke kjede dere med altfor mange detaljer. Men noe maa da fortelles. Foerst, her er noen korte stikkord:
- Jeg har blitt bedre i spansk. Vokabularet har bl.a. blitt bedre rundt temaene surfing (en noedvendighet) og seksuelle relasjoner (mer av interesse enn av noedvendighet, slik gaar naa en gang samtalene paa en oede strand (ingen bekymring k^4 ;) ). Jeg har endelig faatt oppklart min mange aar lange forvirring rundt verbet "coger", og forstaar naa at det er forskjell paa spansk og amerikansk bruk av dette verbet som har forvirret meg (fikk tydelig beskjed om at, nei, i Mexico knuller vi ikke en boelge.....).
- Jeg har opplevd restaurantarbeidere som gjoer morgenvasken til spanskspraaklig versjon av Rammstein (deretter til den ekte Rammstein) (Pátzcuaro, Michoácan)
- Et konservativt anslag paa antall sandfluebitt: 200. To dager etter at jeg forlot stranden talte jeg opp de bittene jeg fremdeles kunne se paa hoeyre fot (som saa betraktelig bedre ut enn den venstre). Jeg ga opp ved 66. Paa én fot!!!
- Jeg har sett bilder av kjentfolk paa veggen av en bar i en meksikansk fjellandsby. Ja, Anine. Det er deg paa BarFly, Guanajuato. Men Siri, har du vaert her ogsaa? Hm.
- Jeg har surfet laaaangt paa noen veldig fine boelger.
- Jeg har sett to tvillinger som var helt like.
- Jeg har foelt at jeg har kommet hjem ved aa ankomme verdens stoerste by, bare for aa forlate den igjen. Jeg synes faktisk metroen i Mexico City er et trivelig sted.
"Per. Jeg tror jeg reiser i morgen. Til Puerto, selger brettet mitt, og kommer meg av gaarde inn i landet. Jeg vil se Mexico. Det ekte Mexico."
Det var frokosttid paa stranda i Chacahua, en liten fiskelandsby en time eller to nord for Puerto Escondido. Jeg og Per hadde ankommet dagen foer, og hadde nettopp kommet paa land etter en lite suksessfull morgensurf.
"Jeg forstaar. Jeg blir naa her og surfer i alle fall."
To timer senere staar jeg paa en boelge 150 meter fra langt ute i breaken til jeg saa aa si staar med toerr sand under foettene. Jeg kunne ikke gi meg naa. Jeg kunne ikke reise fra Chacahua. Jeg maatte bli én dag til og surfe litt til.
En uke senere kommer Per tilbake til Chacahua. Han har vaert to dager i Puerto Escondido for aa hente sakene sine, og jeg.... vel, jeg er fremdeles paa stranda. Her har dagene gaatt med til surfing, Coronas, ananasliquados (juice) og generell henging med nye, hyggelige venner. Blant dem franksmannen Julien, som var saapass daarlig i engelsk at vi heller snakket spansk (bra for meg!), tvillingene Kara og Kelly fra California som var prikk like (helt til Kelly klippet haaret til Kara). Sitat som illustrerer (leses med overdreven California-dialekt):
Kara: "This food is soooo good."
Kelly: "Yeah, sooo good."
Kara: "Sooo good."
Og ikke minst vaar kjaere "mor", Modesta, som drev stedet vi bodde paa. Modesta er 57 aar gammel og hadde konstant en joint i munnviken. Til tross for (eller kanskje paa grunn av) sin konstante marihuanarus klarte hun aa kokkelere i stand de herrrligste supper, gryter og quesadillas, og var alltid en kilde til ekstremt godt humoer og gode historier (etter at vi hadde sagt "habla con espacio!!" ("snakk sakte!!!") hundre ganger, denne dama kunne nemlig prate fort!
Surfelivet var herlig, og de 10-20 menneskene som til enhver tid oppholdt seg paa stranden i Chacahua gjorde det vanskelig aa reise. Aa oppholde seg paa denne rolige stranden gjorde at det fristet lite aa reise tilbake til det som naa virket som en metropol - lille Playa Zicatela i Puerto Escondido. Der hadde jeg uvitende levd det gode liv fram til avreise til Chacahua, og faatt flere og flere gode venner. Paa Zicatela er man lokal etter to dager, og dersom man ikke har noe spesielt faare, er det bare aa begynne aa rusle nedover gata til man treffer noen man kjenner. Det tar som regel mindre enn halvannet minutt. Som regel var denne kjente den tidligere nevnte Ryan, men det inkluderte ogsaa etterhvert flere australiere, nordmenn og det som verre var. Festing var det lite av (det er det som er behagelig med surfesteder, alle vil tidlig opp om morgenen), men det er klart det ble noen kalde halve utpaa kvelden. Men da jeg returnerte til Zicatela etter en uke i Chacahua, og oppdaget at dette var min tredje mandagsfest paa utestedet Cabo Blanco (óg jeg kunne peke paa serdeles mange i forsamlingen og med sikkerhet fortelle hvem de hadde hooket opp med forrige uke og uka foer der) skjoente jeg at det var paa tide aa reise. Fremdeles litt i taaka tirsdag morgen klarte jeg av alle ting aa kjoepe meg en flybillett til Mexico City, slik at jeg skulle faa utnyttet tiden best mulig. 18-19 timer paa buss for aa komme meg til neste destinasjon fristet nemlig ikke spesielt.
For planen min var jo aa reise nordover langs Stillehavskysten og stoppe der hvor det var gode surfesteder og leve strandlivet. Men jeg hadde naa altsaa faatt for meg at jeg hadde faatt nok av strandlivet. Kjente og kjaere (ja, til dels spesielt kjaere) hjemme i Norge hadde nemlig fortalt meg om saa mange fantastiske steder jeg burde oppleve i Mexico, og ved aa bare leve strandlivet med en bunsj nordmenn og australiere foelte jeg virkelig at jeg gikk glipp av noe. Dermed ga jeg brettet mitt til Kristine som bor paa Zicatela som lovte aa selge det for meg for en saa god pris som mulig, og stakk. Med andre ord, etter noen flotte boelger (buenas olas) gav jeg meg paa topp.
For jeg ville som sagt se det "virkelige" Mexico. Jeg skulle nord-nordvest for Mexico City. Planen var aa stikke til en stor sommerfuglnasjonalpark, der sommerfuglene visstnok skal vaere saa mange at man nesten ikke ser skogen for bare sommerfugler. For aa komme hit maatte jeg med bussen til Angangueo, men dessverre var det ikke flere busser den kvelden da jeg ankom Mexico Citys vestre bussterminal. Dermed var det plan B: Morelia, en flott koloniby fire timer fra MC. Jeg ankom byen klokken 23 om kvelden, og la meg, til tross for mitt saerdeles ambivalente forhold til Lonely Planet, inn paa det billigste hotellet reisebibelen hadde aa anbefale. Om Hotel Señorial i Morelia kan det vel sies at de er mer vant til aa ta imot gjester som betaler for timen enn for hele natta. Og de tar gjerne med seg damebesoek i svaert korte miniskjoert, og faar foelgelig utlevert en dassrull naar de blir tildelt rom. Kombinert med at Hotel Señorial var svaert lydt, hadde en gal beboer som sang hoeyt til kl. 2 om natten, og at en svaert lite tekkelig pike som var ung nok til aa vaere min egen datter forsoekte aa tafse meg i skrittet da jeg var paa vei ut fra tacosjappa rundt hjoernet, gjorde dette at jeg raskt sjekket ut neste morgen til det mye, mye, mye bedre Hostal Allende, der jeg fikk meg et koselig og rent lite rom med en stooor fin seng og trivelige omgivelser. Ah, hva et hotellrom kan bety for trivselen.
Morelia skal ha mange studenter, og det var tanken paa aa leve et cafe- og publiv i urbane omgivelser med disse jeg valgte meg byen. Det viste seg ogsaa at 12 desember var dagen da mexicanerne feirer jomfruen av Guadalupe og at Morelia skulle vaere en av de bedre stedene i Mexico aa oppleve denne store dagen. Men det skulle fort vise seg at Morelia var et sted det var litt vanskelig aa komme innpaa folk. Jeg avla derved byen Pátzcuaro med sin idylliske innsjoe en time unna Morelia en dagsvisitt. Isla Jarítzio, den mest kjente og befolkede oyea paa Lago de Pátzcuaro, var dessverre en skuffelse. Hele oeya var bygd opp rundt turistindustrien, og dette til tross for at jeg knapt saa en eneste turist under mine fire timer paa oyea. Men byen Pátzcuaro var helt klart vaert et besoek, sjarmerende og interessant som den var.
Vel, tilbake til jomfruen av Guadalupe, hun som kommer inn paa en soleklar annenplass for meksikanerne naar det gjelder hellige jomfruer (at Maria er paa foersteplass er vel kanskje ikke noedvendig aa nevne). Vel, 12 desember kan rett og slett beskrives som en blanding av langfredag, paaskesoendag, 17. mai og Momarken i Mysen paa 1980-tallet, da det var paa sitt aller mest populaere. Gale pilgrimer som krabbet de siste 300 meterne til verdens sykeste kirke, Santuario de Nuestra Señora de Guadalupe, paa knaerne, og atter andre som hadde svidd av en maanedsloenn paa blomsterkranser for aa sette disse foran jomfru- eller Jesus-statuer i kirken, i bytte for en dusk med hellig vann fra kirkens ansatte, alt akkompagnert av rop om "¡Viva el Rey Christo! ¡Viva el papa¡ (altsaa ikke poteten, men paven) ¡Viva el religion Católico! osv., ble blandet av lyden fra flere mobile fornoeyelsesparker (a lá saann vi hadde paa torget i Sarpsborg paa 17. mai i gamledager), mariachimusikk, samt hundrevis av boder som solgte kilometre med sukkerroer, tacos, empenadas, quesadillas (you name it), belter, t-skjorter, sukkerdrikke etc. etc. etc.
Needless to say, jeg ble sliten etter to timer i dette virrvaret (hadde haapet paa mange gode fotomuligheter, men dette var det dessverre ogsaa faa av...), og satt kursen en dag tidligere enn planlagt til Guanajuato, fire timers bussreise nordover.
Og for et sted!
Guanajuato er en meksikansk fjellutgave av Bergen. Trange smug og koselige gater... vel, det lille jeg har sett naa i kveld lar seg nesten ikke beskrive med ord. Enda flottere blir det sikkert aa se det i dagslys i morgen. Her har jeg altsaa flere kjente og kjaere som har tilbragt tid paa Universidad de Guanajuato, som har en aldri saa liten utvekslingsavtale med UiB. Jeg har derfor faatt gode beskrivelser av steder som er verdt aa faa med seg her i byen. Jeg har avlagt et par steder en kort visitt tidligere i kveld, og er naa paa vei ut igjen, i haap om at det er litt flere mennesker ute. Naa skal det sies at det har blitt juleferie her i Gto ogsaa, og at det dermed ikke er saa mange studenter igjen i byen, noe som er tydelig paa de mest populaere uteplassene (ble jeg fortalt i dag). Men vi faar se hvordan det gaar. Det har helt klart vaert en overgang aa reise fra de vennene jeg hadde faatt i Puerto Escondido til igjen aa vaere paa egenhaand. Jeg begynner aa ha god erfaring i aa reise alene, men det gjoer det ikke noe lettere for det, og man skulle mange ganger oenske at man var paa tur sammen med noen. Heldigvis er det bare en ukes tid til jeg er paa Cuba og skal treffe Anna og vennene hennes, og hvem vet - kanskje jeg da tenker med lengsel tilbake paa dagene da jeg bare hadde meg selv aa ta hensyn til.....?
Jeg maa innroemme at jeg tenker svaert lite paa hva som skjer der hjemme i Norge. Men jeg har skjoent at det naermer seg jul. Det gjoer det ogsaa her i Mexico, men det blir liksom ikke helt det samme naar det er varmt og godt og alle snakker utlandsk. Men jeg haaper dere alle der hjemme koser dere med julebord og julekaker, jeg skulle selvsagt oenske jeg kunne sett mange av dere i jula!
But for now: ¡Hasta luego, amigos!
Kjaere landsmenn,
De siste par-tre ukene har vaert svaert innholdsrike, og jeg skal proeve aa ikke kjede dere med altfor mange detaljer. Men noe maa da fortelles. Foerst, her er noen korte stikkord:
- Jeg har blitt bedre i spansk. Vokabularet har bl.a. blitt bedre rundt temaene surfing (en noedvendighet) og seksuelle relasjoner (mer av interesse enn av noedvendighet, slik gaar naa en gang samtalene paa en oede strand (ingen bekymring k^4 ;) ). Jeg har endelig faatt oppklart min mange aar lange forvirring rundt verbet "coger", og forstaar naa at det er forskjell paa spansk og amerikansk bruk av dette verbet som har forvirret meg (fikk tydelig beskjed om at, nei, i Mexico knuller vi ikke en boelge.....).
- Jeg har opplevd restaurantarbeidere som gjoer morgenvasken til spanskspraaklig versjon av Rammstein (deretter til den ekte Rammstein) (Pátzcuaro, Michoácan)
- Et konservativt anslag paa antall sandfluebitt: 200. To dager etter at jeg forlot stranden talte jeg opp de bittene jeg fremdeles kunne se paa hoeyre fot (som saa betraktelig bedre ut enn den venstre). Jeg ga opp ved 66. Paa én fot!!!
- Jeg har sett bilder av kjentfolk paa veggen av en bar i en meksikansk fjellandsby. Ja, Anine. Det er deg paa BarFly, Guanajuato. Men Siri, har du vaert her ogsaa? Hm.
- Jeg har surfet laaaangt paa noen veldig fine boelger.
- Jeg har sett to tvillinger som var helt like.
- Jeg har foelt at jeg har kommet hjem ved aa ankomme verdens stoerste by, bare for aa forlate den igjen. Jeg synes faktisk metroen i Mexico City er et trivelig sted.
"Per. Jeg tror jeg reiser i morgen. Til Puerto, selger brettet mitt, og kommer meg av gaarde inn i landet. Jeg vil se Mexico. Det ekte Mexico."
Det var frokosttid paa stranda i Chacahua, en liten fiskelandsby en time eller to nord for Puerto Escondido. Jeg og Per hadde ankommet dagen foer, og hadde nettopp kommet paa land etter en lite suksessfull morgensurf.
"Jeg forstaar. Jeg blir naa her og surfer i alle fall."
To timer senere staar jeg paa en boelge 150 meter fra langt ute i breaken til jeg saa aa si staar med toerr sand under foettene. Jeg kunne ikke gi meg naa. Jeg kunne ikke reise fra Chacahua. Jeg maatte bli én dag til og surfe litt til.
En uke senere kommer Per tilbake til Chacahua. Han har vaert to dager i Puerto Escondido for aa hente sakene sine, og jeg.... vel, jeg er fremdeles paa stranda. Her har dagene gaatt med til surfing, Coronas, ananasliquados (juice) og generell henging med nye, hyggelige venner. Blant dem franksmannen Julien, som var saapass daarlig i engelsk at vi heller snakket spansk (bra for meg!), tvillingene Kara og Kelly fra California som var prikk like (helt til Kelly klippet haaret til Kara). Sitat som illustrerer (leses med overdreven California-dialekt):
Kara: "This food is soooo good."
Kelly: "Yeah, sooo good."
Kara: "Sooo good."
Og ikke minst vaar kjaere "mor", Modesta, som drev stedet vi bodde paa. Modesta er 57 aar gammel og hadde konstant en joint i munnviken. Til tross for (eller kanskje paa grunn av) sin konstante marihuanarus klarte hun aa kokkelere i stand de herrrligste supper, gryter og quesadillas, og var alltid en kilde til ekstremt godt humoer og gode historier (etter at vi hadde sagt "habla con espacio!!" ("snakk sakte!!!") hundre ganger, denne dama kunne nemlig prate fort!
Surfelivet var herlig, og de 10-20 menneskene som til enhver tid oppholdt seg paa stranden i Chacahua gjorde det vanskelig aa reise. Aa oppholde seg paa denne rolige stranden gjorde at det fristet lite aa reise tilbake til det som naa virket som en metropol - lille Playa Zicatela i Puerto Escondido. Der hadde jeg uvitende levd det gode liv fram til avreise til Chacahua, og faatt flere og flere gode venner. Paa Zicatela er man lokal etter to dager, og dersom man ikke har noe spesielt faare, er det bare aa begynne aa rusle nedover gata til man treffer noen man kjenner. Det tar som regel mindre enn halvannet minutt. Som regel var denne kjente den tidligere nevnte Ryan, men det inkluderte ogsaa etterhvert flere australiere, nordmenn og det som verre var. Festing var det lite av (det er det som er behagelig med surfesteder, alle vil tidlig opp om morgenen), men det er klart det ble noen kalde halve utpaa kvelden. Men da jeg returnerte til Zicatela etter en uke i Chacahua, og oppdaget at dette var min tredje mandagsfest paa utestedet Cabo Blanco (óg jeg kunne peke paa serdeles mange i forsamlingen og med sikkerhet fortelle hvem de hadde hooket opp med forrige uke og uka foer der) skjoente jeg at det var paa tide aa reise. Fremdeles litt i taaka tirsdag morgen klarte jeg av alle ting aa kjoepe meg en flybillett til Mexico City, slik at jeg skulle faa utnyttet tiden best mulig. 18-19 timer paa buss for aa komme meg til neste destinasjon fristet nemlig ikke spesielt.
For planen min var jo aa reise nordover langs Stillehavskysten og stoppe der hvor det var gode surfesteder og leve strandlivet. Men jeg hadde naa altsaa faatt for meg at jeg hadde faatt nok av strandlivet. Kjente og kjaere (ja, til dels spesielt kjaere) hjemme i Norge hadde nemlig fortalt meg om saa mange fantastiske steder jeg burde oppleve i Mexico, og ved aa bare leve strandlivet med en bunsj nordmenn og australiere foelte jeg virkelig at jeg gikk glipp av noe. Dermed ga jeg brettet mitt til Kristine som bor paa Zicatela som lovte aa selge det for meg for en saa god pris som mulig, og stakk. Med andre ord, etter noen flotte boelger (buenas olas) gav jeg meg paa topp.
For jeg ville som sagt se det "virkelige" Mexico. Jeg skulle nord-nordvest for Mexico City. Planen var aa stikke til en stor sommerfuglnasjonalpark, der sommerfuglene visstnok skal vaere saa mange at man nesten ikke ser skogen for bare sommerfugler. For aa komme hit maatte jeg med bussen til Angangueo, men dessverre var det ikke flere busser den kvelden da jeg ankom Mexico Citys vestre bussterminal. Dermed var det plan B: Morelia, en flott koloniby fire timer fra MC. Jeg ankom byen klokken 23 om kvelden, og la meg, til tross for mitt saerdeles ambivalente forhold til Lonely Planet, inn paa det billigste hotellet reisebibelen hadde aa anbefale. Om Hotel Señorial i Morelia kan det vel sies at de er mer vant til aa ta imot gjester som betaler for timen enn for hele natta. Og de tar gjerne med seg damebesoek i svaert korte miniskjoert, og faar foelgelig utlevert en dassrull naar de blir tildelt rom. Kombinert med at Hotel Señorial var svaert lydt, hadde en gal beboer som sang hoeyt til kl. 2 om natten, og at en svaert lite tekkelig pike som var ung nok til aa vaere min egen datter forsoekte aa tafse meg i skrittet da jeg var paa vei ut fra tacosjappa rundt hjoernet, gjorde dette at jeg raskt sjekket ut neste morgen til det mye, mye, mye bedre Hostal Allende, der jeg fikk meg et koselig og rent lite rom med en stooor fin seng og trivelige omgivelser. Ah, hva et hotellrom kan bety for trivselen.
Morelia skal ha mange studenter, og det var tanken paa aa leve et cafe- og publiv i urbane omgivelser med disse jeg valgte meg byen. Det viste seg ogsaa at 12 desember var dagen da mexicanerne feirer jomfruen av Guadalupe og at Morelia skulle vaere en av de bedre stedene i Mexico aa oppleve denne store dagen. Men det skulle fort vise seg at Morelia var et sted det var litt vanskelig aa komme innpaa folk. Jeg avla derved byen Pátzcuaro med sin idylliske innsjoe en time unna Morelia en dagsvisitt. Isla Jarítzio, den mest kjente og befolkede oyea paa Lago de Pátzcuaro, var dessverre en skuffelse. Hele oeya var bygd opp rundt turistindustrien, og dette til tross for at jeg knapt saa en eneste turist under mine fire timer paa oyea. Men byen Pátzcuaro var helt klart vaert et besoek, sjarmerende og interessant som den var.
Vel, tilbake til jomfruen av Guadalupe, hun som kommer inn paa en soleklar annenplass for meksikanerne naar det gjelder hellige jomfruer (at Maria er paa foersteplass er vel kanskje ikke noedvendig aa nevne). Vel, 12 desember kan rett og slett beskrives som en blanding av langfredag, paaskesoendag, 17. mai og Momarken i Mysen paa 1980-tallet, da det var paa sitt aller mest populaere. Gale pilgrimer som krabbet de siste 300 meterne til verdens sykeste kirke, Santuario de Nuestra Señora de Guadalupe, paa knaerne, og atter andre som hadde svidd av en maanedsloenn paa blomsterkranser for aa sette disse foran jomfru- eller Jesus-statuer i kirken, i bytte for en dusk med hellig vann fra kirkens ansatte, alt akkompagnert av rop om "¡Viva el Rey Christo! ¡Viva el papa¡ (altsaa ikke poteten, men paven) ¡Viva el religion Católico! osv., ble blandet av lyden fra flere mobile fornoeyelsesparker (a lá saann vi hadde paa torget i Sarpsborg paa 17. mai i gamledager), mariachimusikk, samt hundrevis av boder som solgte kilometre med sukkerroer, tacos, empenadas, quesadillas (you name it), belter, t-skjorter, sukkerdrikke etc. etc. etc.
Needless to say, jeg ble sliten etter to timer i dette virrvaret (hadde haapet paa mange gode fotomuligheter, men dette var det dessverre ogsaa faa av...), og satt kursen en dag tidligere enn planlagt til Guanajuato, fire timers bussreise nordover.
Og for et sted!
Guanajuato er en meksikansk fjellutgave av Bergen. Trange smug og koselige gater... vel, det lille jeg har sett naa i kveld lar seg nesten ikke beskrive med ord. Enda flottere blir det sikkert aa se det i dagslys i morgen. Her har jeg altsaa flere kjente og kjaere som har tilbragt tid paa Universidad de Guanajuato, som har en aldri saa liten utvekslingsavtale med UiB. Jeg har derfor faatt gode beskrivelser av steder som er verdt aa faa med seg her i byen. Jeg har avlagt et par steder en kort visitt tidligere i kveld, og er naa paa vei ut igjen, i haap om at det er litt flere mennesker ute. Naa skal det sies at det har blitt juleferie her i Gto ogsaa, og at det dermed ikke er saa mange studenter igjen i byen, noe som er tydelig paa de mest populaere uteplassene (ble jeg fortalt i dag). Men vi faar se hvordan det gaar. Det har helt klart vaert en overgang aa reise fra de vennene jeg hadde faatt i Puerto Escondido til igjen aa vaere paa egenhaand. Jeg begynner aa ha god erfaring i aa reise alene, men det gjoer det ikke noe lettere for det, og man skulle mange ganger oenske at man var paa tur sammen med noen. Heldigvis er det bare en ukes tid til jeg er paa Cuba og skal treffe Anna og vennene hennes, og hvem vet - kanskje jeg da tenker med lengsel tilbake paa dagene da jeg bare hadde meg selv aa ta hensyn til.....?
Jeg maa innroemme at jeg tenker svaert lite paa hva som skjer der hjemme i Norge. Men jeg har skjoent at det naermer seg jul. Det gjoer det ogsaa her i Mexico, men det blir liksom ikke helt det samme naar det er varmt og godt og alle snakker utlandsk. Men jeg haaper dere alle der hjemme koser dere med julebord og julekaker, jeg skulle selvsagt oenske jeg kunne sett mange av dere i jula!
But for now: ¡Hasta luego, amigos!
tirsdag 25. november 2008
Nytt brett og endelig boelger!
Playa Zicatela, Puerto Escondido, Oaxaca, Mexico
Beachvolley paa Playa Principal med Mette, Stephanie og Per. Steph og jeg vant selvsagt!
Ryan og meg etter et par Coronas.
Snart meg :D
Livet gaar sin vante gang her paa Zicatela. Spansk, sol og surfing er de viktigste stikkordene. Jeg tar naa spansk to timer om dagen paa Instituto de Lenguajes de PE og deretter baerer det ut paa boelgan blaa, som endelig har meldt sin ankomst. Det har vaert daarlige forhold siden jeg kom, spesielt for saanne som meg, men i dag hadde jeg en fin dag paa Punta Zicatela der jeg saa at ikke alt var glemt :)
Og i morgen faar jeg mitt nye surfbrett! Jeg har faatt et custom made hos en av Mexicos beste brettmakere. Bare litt kjipt at jeg skal selge det om tre uker igjen.... haaper aa faa tilbake nesten alt jeg har betalt for brettet, 5000 pesos, rundt 2700 kroner. Men det er i alle fall et knallfint brett som jeg skal catche masse boelger med!
Det nye brettet mitt :)
Per sjekker ut hvordan Roger har tenkt til aa kutte halen paa det nye brettet hans...
Jeg bor for tiden hjemme hos en familie, Eduardo og Sobeida med barna Jeniffer og Eduardo, noe jeg har ordnet gjennom spraakinstituttet. Det er veldig hyggelig,men jeg faar ikke praktisert saa mye spansk med dem, for jeg er jo sjelden hjemme...
Blir her i Zicatela i alle fall fram til soendag, da reiser jeg nordover paa leting etter nye boelger.
Vel, naa baerer det i seng. Tenkte jeg skulle faa surfa litt foer spansktimene mine kl 10 i morgen!
fredag 21. november 2008
¡Viva México! Verden sett fra et tropisk surfeparadis...
Playa Zicatela, Puerto Escondido, Oaxaca, Mexico
Ting jeg har laert saa langt i Mexico:
1. Chili svir like mye paa vei ut som paa vei inn (forskjellen er bare hvor det svir).
2. Det er ikke bare paa Torgallmenningen i Bergen de har panfloyetespillende indianere, det har de ogsaa paa Zocalo i Mexico City. Eneste forskjellen er at indianerne i Mexico forsoeker aa gjoere opplevelsen mer eksotisk ved aa spille ABBA.
3. Sufring er jaevlig slitsomt (egentlig ikke noe jeg har laert naa, mer en noedvendig paaminnelse).
4. Tacos er ikke tacos (enda en ting jeg visste allerede, men maatte minnes paa).
Meksikanerne er trivelige folk, altsaa. Me gustan mucho, som vi sier her nede. Jeg ankom som sagt Mexico i hui og hast, og tilbragte tilsammen fire dager i Mexico City, verdens stoerste by. Den skal ha rundt 25 millioner innbyggere, men mange flere kommer inn mot byen om dagen for aa jobbe. Naar man flyr innover Mexico City (heretter: DF - Distrito Federal) faar man et inntrykk av hvor enorm denne byen er. Heldigvis, for naar man rusler rundt i sentrumsgatene rundt Zócalo, verdens stoerste (selvsagt) offentlige forsamlingsplass, saa er det skikkelig koselig og man faar ikke foelelsen av at man er i, ja, verdens stoerste by. Paa Zócalo har de forresten det som skal vaere (selvfoelgelig) verdens stoerste flagg. Selvom jeg tviler paa at det er stoerre enn det i Amman, Jordan. Flaggstanga er i alle fall betydelig mindre (den i Amman er verdens hoyeste. Frittstaaende, vel aa merke. Nord-Korea har en enda stoerre paa grensa mot Soer-Korea, men de har juksa med wire som stoetter flaggstanga).
Saa hva gjorde jeg paa disse fire dagene i DF? Jo, soendagen ble tilbragt paa det som skal vaere (selvsagt) verdens stoerste marked. Valerias foreldre og soester plukket oss opp kl. 11 og av gaarde bar det. Markedet skal ha rundt 30 000 boder (TREDVE TUSEN!!!!) og vi saa bare en broekdel av det, men det var aapenbart ikke den ting man ikke kunne kjoepe der. Jeg koste meg selvsagt gloegg ihjel. Paa mandag ruslet jeg rundt i byen og paa tirsdag bar det ut til Azteker-ruinene Tiotihuacán en time utenfor byen. Her finner man (selvsagt) verdens tredje (bugger!) stoerste pyramide (kun slaatt av de to stoerste i Egypt) i verden - Pirámide del Sol som var Aztekernes soltilbedingstempel. Hele stedet var flott som bare det, men de som kjenner meg vet at det skal litt mer til enn en haug med stein for aa imponere meg. Omraadet det laa paa var ikke spesielt spektakulaert, og for i det hele tatt aa bli litt imponert maatte jeg proeve aa se for meg at jeg var midt i filmen "Apocalypto". Det funka greit.
Paa hostellet jeg tilbragte siste natta paa i DF ble jeg kjent med amerikaneren Rishad. Han hadde tenkt til aa dra paa meksikansk fribryting, Lucha Libre, og jeg hang meg selvsagt paa. Det angrer jeg ikke paa et sekund. Vi fikk gode plasser og fikk se karer i trikot og masker denge loes paa hverandre baade i og utenfor ringen. Disse karene er imponerende atletiske, og det varte ikke lenge mellom hver salto og stift og rundkast og ikke minst svalestup ut av ringen for aa lande paa en bryter fra motstanderlaget (aaja, her gaar det i tre mot tre av gangen) som staar midt blant publikum. En av bryterne stjal saagar en gang en krykke fra en publikummer, som han benyttet til aa denge loes paa motstanderen sin. Needless to say, the good guys won in the end, og vi gikk hjem lykkelig spisende paa noen gatetacos.
Rishad og jeg kom oss samme kveld paa en nattbuss til Oaxaca (uttales Wa-ha-ka), hovedstad i delstaten Oaxaca (uttales ogsaa Wa-ha-ka), seks timer syd for DF. Oaxaca er en nydelig by med kolonialistisk arkitektur og trivelige mennesker som helst liker aa staa opp sent om morgenen. Vi tilbragte kun en dag i Oaxaca, men den gikk bl.a. med paa aa besoeke Zapotek-ruinene paa Monte Alban, so hadde en fantastisk utsikt over dalen der den ligger paa en fjelltopp. Neste morgen var alt klart for det som til naa har vaert det definitive hoeydepunktet paa turen, nemlig aa komme seg til Stillehavskysten for aa surfe - Playa Zicatela ved byen Puerto Escondido. Zicatela kalles ogsaa for "The Mexican Pipeline", etter de enorme boelgene som kan skylde innover her. Faktisk holdes internasjonale surfekonkurranser med de svaere gutta her hvert aar. Naa er det selvsagt "flatt". Dvs. at saanne som meg kan surfe her ogsaa. Jeg har leid brett i dag med tanke paa aa kjoepe dem, men var ikke fornoeyd med det jeg proevde. Har endelig faatt kjoept meg et brett naa i kveld (en 6'8'' for dere som er inne i terminologien) som jeg skal surfe paa i morgen. Dessverre er forholdene ganske daarlige, en skikkelig beach break som bryter helt inne ved stranda, saa det er ikke noe for oss som befinner oss i kategorien middelmaadig og nedover. Men moro har jeg det!
Og det har jeg sammen med en Ryan. Ryan er en komplett hjernedoed australsk surfeboms, som til vanlig jobber paa en 180 fot stor privat yacht som naa ligger ankret opp paa St. Martin i Karibien. Han er bare supertrivelig, men altsaa ikke av den intelligente sorten. Her er noen sitater fra i dag som gir en pekepin paa hva jeg mener:
"Scandinavia isn't a country? Dude, I don't think a lot of people know that."
Ryan: "I think she's Hebrew or something."
Meg: "Like, Israeli?"
Ryan: "Israeli or Hebrew or something like that, yeah."
Ryan's favorittuttrykk er "Fuckall", noe som brukes i enhver setning, baade i positiv og negativ forstand. Men jeg maa innroemme at jeg trives med Ryan. Han er alltid et stort glis, bortsett fra at naar han banner over kjaeresten sin som befinner seg paa Yoga-kurs i Cabo San Lucas i Baja California og som han ikke faar kontakt med (til tross for at det er bursdagen hennes i dag). Samtalene vaare gaar mest om damer og surfing. Og Ryan kan litt av hvert om begge deler, saa da funker det fint. Ryan faar ogsaa icecream headache av Margaritas, noe han har hatt en del av i dag.
Og naar vi foerst er inne paa damer. Jeg hadde egentlig tenkt til aa vie litt plass i denne bloggposten til aa skrive om at meksikanske jenter ikke er noe saerlig aa skryte av (for aa si det pent), basert paa det jeg har sett i DF og Oaxaca. Men her i Zicatela er situasjonen selvsagt en helt annen, og jeg lover aldri aa snakke stygt om meksikanske kvinner igjen.
Puerto Escondido (eller, streng tatt, Playa Zicatela, da. Har ikke vaert i PE enda) er kjempeflott. En nydelig strand, en gate med masse smaa butikker og restauranter og generelt god stemning.
Denne helga skal brukes til surfing, det skal ogsaa neste uke. Men i tillegg skal jeg ta spansktimer hver dag. Planlegger ogsaa aa bo hos en meksikansk familie hele neste uke, slik at jeg faar praktisert spansken (som allerede har blitt mye bedre, heldigvis - skulle ikke saa mye til...!). Saa faar vi bare haape at jeg faar noen bedre surfeopplevelser utover i uka.
Noen tall til slutt:
Grader i lufta: Aner ikke. Men det er i alle fall over 30.
Grader i vannet: Ryktet sier 27. Jeg sier at det stemmer.
Prisen paa en Corona Extra: 7 kroner
Prisen paa en ENORM, iskald Margarita: 15 kroner.
Livet i Puerto Escondido: PRICELESS!
Hasta luego, amigos!
Ting jeg har laert saa langt i Mexico:
1. Chili svir like mye paa vei ut som paa vei inn (forskjellen er bare hvor det svir).
2. Det er ikke bare paa Torgallmenningen i Bergen de har panfloyetespillende indianere, det har de ogsaa paa Zocalo i Mexico City. Eneste forskjellen er at indianerne i Mexico forsoeker aa gjoere opplevelsen mer eksotisk ved aa spille ABBA.
3. Sufring er jaevlig slitsomt (egentlig ikke noe jeg har laert naa, mer en noedvendig paaminnelse).
4. Tacos er ikke tacos (enda en ting jeg visste allerede, men maatte minnes paa).
Meksikanerne er trivelige folk, altsaa. Me gustan mucho, som vi sier her nede. Jeg ankom som sagt Mexico i hui og hast, og tilbragte tilsammen fire dager i Mexico City, verdens stoerste by. Den skal ha rundt 25 millioner innbyggere, men mange flere kommer inn mot byen om dagen for aa jobbe. Naar man flyr innover Mexico City (heretter: DF - Distrito Federal) faar man et inntrykk av hvor enorm denne byen er. Heldigvis, for naar man rusler rundt i sentrumsgatene rundt Zócalo, verdens stoerste (selvsagt) offentlige forsamlingsplass, saa er det skikkelig koselig og man faar ikke foelelsen av at man er i, ja, verdens stoerste by. Paa Zócalo har de forresten det som skal vaere (selvfoelgelig) verdens stoerste flagg. Selvom jeg tviler paa at det er stoerre enn det i Amman, Jordan. Flaggstanga er i alle fall betydelig mindre (den i Amman er verdens hoyeste. Frittstaaende, vel aa merke. Nord-Korea har en enda stoerre paa grensa mot Soer-Korea, men de har juksa med wire som stoetter flaggstanga).
Saa hva gjorde jeg paa disse fire dagene i DF? Jo, soendagen ble tilbragt paa det som skal vaere (selvsagt) verdens stoerste marked. Valerias foreldre og soester plukket oss opp kl. 11 og av gaarde bar det. Markedet skal ha rundt 30 000 boder (TREDVE TUSEN!!!!) og vi saa bare en broekdel av det, men det var aapenbart ikke den ting man ikke kunne kjoepe der. Jeg koste meg selvsagt gloegg ihjel. Paa mandag ruslet jeg rundt i byen og paa tirsdag bar det ut til Azteker-ruinene Tiotihuacán en time utenfor byen. Her finner man (selvsagt) verdens tredje (bugger!) stoerste pyramide (kun slaatt av de to stoerste i Egypt) i verden - Pirámide del Sol som var Aztekernes soltilbedingstempel. Hele stedet var flott som bare det, men de som kjenner meg vet at det skal litt mer til enn en haug med stein for aa imponere meg. Omraadet det laa paa var ikke spesielt spektakulaert, og for i det hele tatt aa bli litt imponert maatte jeg proeve aa se for meg at jeg var midt i filmen "Apocalypto". Det funka greit.
Paa hostellet jeg tilbragte siste natta paa i DF ble jeg kjent med amerikaneren Rishad. Han hadde tenkt til aa dra paa meksikansk fribryting, Lucha Libre, og jeg hang meg selvsagt paa. Det angrer jeg ikke paa et sekund. Vi fikk gode plasser og fikk se karer i trikot og masker denge loes paa hverandre baade i og utenfor ringen. Disse karene er imponerende atletiske, og det varte ikke lenge mellom hver salto og stift og rundkast og ikke minst svalestup ut av ringen for aa lande paa en bryter fra motstanderlaget (aaja, her gaar det i tre mot tre av gangen) som staar midt blant publikum. En av bryterne stjal saagar en gang en krykke fra en publikummer, som han benyttet til aa denge loes paa motstanderen sin. Needless to say, the good guys won in the end, og vi gikk hjem lykkelig spisende paa noen gatetacos.
Rishad og jeg kom oss samme kveld paa en nattbuss til Oaxaca (uttales Wa-ha-ka), hovedstad i delstaten Oaxaca (uttales ogsaa Wa-ha-ka), seks timer syd for DF. Oaxaca er en nydelig by med kolonialistisk arkitektur og trivelige mennesker som helst liker aa staa opp sent om morgenen. Vi tilbragte kun en dag i Oaxaca, men den gikk bl.a. med paa aa besoeke Zapotek-ruinene paa Monte Alban, so hadde en fantastisk utsikt over dalen der den ligger paa en fjelltopp. Neste morgen var alt klart for det som til naa har vaert det definitive hoeydepunktet paa turen, nemlig aa komme seg til Stillehavskysten for aa surfe - Playa Zicatela ved byen Puerto Escondido. Zicatela kalles ogsaa for "The Mexican Pipeline", etter de enorme boelgene som kan skylde innover her. Faktisk holdes internasjonale surfekonkurranser med de svaere gutta her hvert aar. Naa er det selvsagt "flatt". Dvs. at saanne som meg kan surfe her ogsaa. Jeg har leid brett i dag med tanke paa aa kjoepe dem, men var ikke fornoeyd med det jeg proevde. Har endelig faatt kjoept meg et brett naa i kveld (en 6'8'' for dere som er inne i terminologien) som jeg skal surfe paa i morgen. Dessverre er forholdene ganske daarlige, en skikkelig beach break som bryter helt inne ved stranda, saa det er ikke noe for oss som befinner oss i kategorien middelmaadig og nedover. Men moro har jeg det!
Og det har jeg sammen med en Ryan. Ryan er en komplett hjernedoed australsk surfeboms, som til vanlig jobber paa en 180 fot stor privat yacht som naa ligger ankret opp paa St. Martin i Karibien. Han er bare supertrivelig, men altsaa ikke av den intelligente sorten. Her er noen sitater fra i dag som gir en pekepin paa hva jeg mener:
"Scandinavia isn't a country? Dude, I don't think a lot of people know that."
Ryan: "I think she's Hebrew or something."
Meg: "Like, Israeli?"
Ryan: "Israeli or Hebrew or something like that, yeah."
Ryan's favorittuttrykk er "Fuckall", noe som brukes i enhver setning, baade i positiv og negativ forstand. Men jeg maa innroemme at jeg trives med Ryan. Han er alltid et stort glis, bortsett fra at naar han banner over kjaeresten sin som befinner seg paa Yoga-kurs i Cabo San Lucas i Baja California og som han ikke faar kontakt med (til tross for at det er bursdagen hennes i dag). Samtalene vaare gaar mest om damer og surfing. Og Ryan kan litt av hvert om begge deler, saa da funker det fint. Ryan faar ogsaa icecream headache av Margaritas, noe han har hatt en del av i dag.
Og naar vi foerst er inne paa damer. Jeg hadde egentlig tenkt til aa vie litt plass i denne bloggposten til aa skrive om at meksikanske jenter ikke er noe saerlig aa skryte av (for aa si det pent), basert paa det jeg har sett i DF og Oaxaca. Men her i Zicatela er situasjonen selvsagt en helt annen, og jeg lover aldri aa snakke stygt om meksikanske kvinner igjen.
Puerto Escondido (eller, streng tatt, Playa Zicatela, da. Har ikke vaert i PE enda) er kjempeflott. En nydelig strand, en gate med masse smaa butikker og restauranter og generelt god stemning.
Denne helga skal brukes til surfing, det skal ogsaa neste uke. Men i tillegg skal jeg ta spansktimer hver dag. Planlegger ogsaa aa bo hos en meksikansk familie hele neste uke, slik at jeg faar praktisert spansken (som allerede har blitt mye bedre, heldigvis - skulle ikke saa mye til...!). Saa faar vi bare haape at jeg faar noen bedre surfeopplevelser utover i uka.
Noen tall til slutt:
Grader i lufta: Aner ikke. Men det er i alle fall over 30.
Grader i vannet: Ryktet sier 27. Jeg sier at det stemmer.
Prisen paa en Corona Extra: 7 kroner
Prisen paa en ENORM, iskald Margarita: 15 kroner.
Livet i Puerto Escondido: PRICELESS!
Hasta luego, amigos!
lørdag 15. november 2008
Til Mexico med et noedskrik!
Kl. 01.00: Stig Arild sover i en sofa i en bar syd paa Manhattan.
Kl. 02.00: Stig Arild er i Lindas leilighet i Harlem og pakker sekken.
Kl. 02.17: Stig Arild setter alarmen paa 04.00 og legger seg til aa sove.
Kl. 04.00: Stig Arild vaakner av alarmen.
Kl. 05.56: Stig Arild vaaker igjen. Uten alarm denne gangen. Ren flaks, med andre ord.
Kl. 05.57: Stig Arild innser at han er i alvorlig troebbel. Flyet til Mexico fra Newark gaar om to timer.
Kl. 06.15: Stig Arild loeper desperat til Subwayen for aa ta et tog nedover til Downtown, der han egentlig skulle tatt en buss til Newark fra.
Kl. 06.35: Stig Arild finner en kinesisk taxisjaafoer, som til tross for sin skrantende engelsk tar oppdraget sitt med all den serioesitet det fortjener og tramper paa gassen mot Newark. Pris: 80 dollar....
Kl. 07.00: Stig Arild ankommer Newark og innser at jo, dette gaar faktisk, mot all forventning, veldig greit.
Kl. 08.10. Stig Arild sitter paa flyet til Mexico og sovner som en stein.
Naa er jeg altsaa i Mexico City, hvor jeg bor hos coucsurfer Valeria, en straalende blid og trivelig jente paa alder med meg selv. Hun bor i naerheten av sentrum, og har god peiling paa hva jeg boer se her i byen. Hun er ogsaa vant til aa ha folk boende hos seg, jeg tror hun har hatt ca. 15 couchsurfere hos seg foer meg, dette til tross for at stolen og den ekstremt lille pulten jeg sitter ved naa er saa aa si de eneste moeblene hun har i leiligheten. Jeg sover paa en luftmadrass. Naa kom Valeria nettopp inn doera med en annen couchsurfer, Jessica fra Frankrike, saa naa baerer det straks ut paa en bar ved navn Rio de la Plata (som av en eller annen merkelig grunn ikke er Argentinsk, til tross for navnet, men tradisjonelt mexicansk).
Ciao a todos!
Obamastan
Land of the free, home of the brave. Saa fikk jeg opplevd Amerika ogsaa. Aa ankomme USA og Washington DC bare tre dager etter at landet valgte Obama til president gjorde to ting tydelig for meg: 1) Dette valget snakket alle amerikanere om. Konstant. Hele tiden. 2) Jeg burde ha vaert i DC eller NYC paa election night. Men, man skal jo aldri angre paa noe, og det var et bevisst valg jeg gjorde for noen maaneder siden da jeg kjoepte billetten, da det ville blitt mye dyrere aa reise foer valget.
Jeg ankom DC med tog fra Newark, og min kjaere venn Nadim, som var naboen min i Amman tidligere i aar, hadde lovt aa plukke meg opp paa Union Station. Jeg ruslet rundt paa Union i en time, og fant ingen Nadim. Dermed var det bare aa hoppe i en taxi og finne leiligheten hans i stedet, og det gikk supergreit. Det viste seg snart at Nadim jo hadde ventet paa meg paa stasjonen, men at han forventet at jeg skulle finne fram til ham ute paa parkeringsplassen... arabere, altsaa :)
Oppholdet i DC startet med et smell - Nadim og flere andre holdt overraskelsesfest for Leo som Nadim bodde sammen med. Dermed fikk jeg moett massevis av artige mennesker allerede foerste kvelden, og faatt et innblikk i det store utvalget av oel man faar kjoept i butikkene. Kl. 02.00 ga jeg klar beskjed til Nadim om at jeg kapret sengen hans, ettersom jeg naa hadde vaert oppe i 24 timer og befunnet meg paa to kontinenter. Dagen etter vaaknet jeg noe overrasket over at jeg fremdeles var i Nadim sin seng, at det ikke var noen Nadim der, og at han heller ikke var aa finne noe annet sted i leiligheten (som foroevrig var urovekkende ryddig). Da Leo etterhvert stod opp og vi fikk ringt Nadim, viste det seg at han befant seg i en annen delstat, Virginia, der han hadde endt opp paa nachspiel. Heldigvis kom han seg hjem til DC igjen etterhvert, og vi kunne begynne touren vaar av byen. Vi skulle selvsagt se Det hvite hus og rusle oppover The Mall til Capitol Hill, via den kjempestore penisen av en soeyle som staar midt mellom de to. Begge bygninger var flotte aa se paa, og det var fantastisk trivelig aa vaere sammen med Nadim igjen. Vaeret var flott og varmt og paa traerne hang det blader i alle sjatteringer av gult, groent og roedt. Paa kvelden bar det ut paa byen i U Street med flere venner og kjente av Nadim, og jeg proevde aa overbevise en slitsomt republikansk jente paa min alder om at skatt var bra (jeg foreslo at jeg skulle droppe aa betale tips paa barregninga til slutt, og heller betale mer tax, siden vi nordmenn er saa glade i skatt, men det syntes hun av en eller annen grunn ikke var saa morsomt. Soendagen ble tilbragt paa Eastern Market sammen med Marte som jeg har studert med i Bergen og som naa bor i DC, og med hennes trivelige venner. Jeg klarte aa unngaa aa kjoepe noe som helst, bortsett fra et stygt par solbriller til den nette sum av 6 dollar.
Resten av oppholdet i DC handlet mest om at jeg leker med tanken paa aa studere i USA. For aa faa til dette maa man ta GRE-test, en standardisert eksamen, og den skulle tas paa onsdag. Dermed ble det et utall timer paa lesesalen paa Georgetown University, kun avbrutt av moeter med diverse professorer og programansvarlige ved universitetet, samt en norsk student ved Georgetown. Georgetown bydel og campus er utrolig flott, og jeg kunne godt tenke meg aa tilbringe et par aar der. GRE-testen gikk ogsaa forsaavidt greit, den skal i alle fall ikke hindre meg i soeknadsprosessen, tror jeg. Det var trist igjen aa ta avskjed med Nadim uten aa vite naar vi sees neste gang, men jeg proever aa faa han til Norge til sommeren.
Deretter bar det av gaarde til byen over alle byer, New York City. Jeg skulle opprinnelig bo hos en couchsurfer, men dette gikk plutselig i vasken, og jeg maatte finne alternativ overnatting. Som flaks var har min kjaere venninne fra videregaaende, Linda, slaatt seg ned i Harlem i et halvt aar mens hun studerer i NYC. Dermed ble det til at jeg surfet inn paa sofaen hennes i stedet, og tilbragte noen trivelige dager med henne. Saa godt inntrykk av NY kan jeg vel ikke si at jeg har faatt, til det har jeg vaert der altfor kort tid. Men jeg maa innroemme at jeg lo godt da jeg saa hvor latterlig svaere disse skyskraperne egentlig er. Helt mongosvaere! Jeg ruslet opp store deler av Broadway, men hoeljregn satt en stopper for den helt store gleden. Jeg gikk derfor heller inn paa en kino for aa toerke skoene mine mens jeg saa filmen W. om USAs naavaerende president. Likte den egentlig ganske godt.
Fredagen tilbragte jeg paa et annet universitet av interesse, Columbia University. Her fikk jeg en omvisning av Bassema, visepresident blant studentene paa SIPA (School of International and Public Affairs) og jeg var med paa en info session der jeg fikk mange gode tips til soeknadsprosessen. Jeg ble lite imponert over fasilitetene paa baade Georgetown og Columbia, men i moete med studenter og ansatte forstaar jeg lett hvorfor dette regnes som noen av verdens beste universiteter. Fredag kveld skulle vi paa konsert syd paa Manhattan, paa et sted hvor Sondre Lerche faktisk spiller neste uke. Vi fikk med oss tre gode konserter, dvs. at jeg fikk i foelge Linda ikke med meg det beste - slutten av den siste konserten - for da laa jeg nemlig og sov paa en sofa nede i baren i kjelleren. Det tar hardt paa aa staa tidlig opp og legge seg sent, ja leke helt, i Amerika en hel uke.
Sett/hoert/observert:
- "It's The Black House now!" (En somalisk kvinne omtalte Det hvite hus)
- En gal mann som ropte om syndefall og det som verre var mot Capitol Hill
- En hund (tilhoerende Leos kjaereste) som kun lystret kommandoer paa tsjekkisk.
- Et bekymringsverdig hoeyt antall amerikanere liker aa snakke hoeyt med seg selv paa gata. Locos, kaller jeg det.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
