Kommer ikke hjem paa en stund. Send mer penger.

San Jose, Costa Rica

Egentlig.

Egentlig skulle jeg reist hjem fra Panama 13. mars. Om under en maaned. Egentlig.

Egentlig skulle jeg vaert paa Studentersamfunnets 75-aarsjubileum 21. mars og kost meg masse. Egentlig.

Egentlig skulle jeg opp paa fjellet og besoekt Hans-Didrik, staatt paa snowboard og spist god mat. Egentlig.

Egentlig skulle jeg turnert foreldre, soesken og noen nye kjente i Foerde i loepet av mars. Egentlig.

Men for aa parafrasere Renton i tidenes beste film, Trainspotting:
"I chose not to go home. I chose something else."

Jeg kommer ikke hjem 14. mars. Jeg har kjoept meg ny billett, jeg. Og med den lander jeg i Norge 24. april. Saa foer den tid faar jeg kanskje undersoekt spennende land som Colombia og Venezuela.

Hvorfor, spoer du?

Fordi om tre timer lander verdens herligste jente paa flyplassen i San Jose, og hun skal jeg reise sammen med de neste par maanedene. Jeg kaller henne kjaeresten min.

Hvorfor ikke, tenkte jeg.

Out and about in America Central

Utila, Islas de Bahia, Honduras

Jeez... en maaned har gaatt siden jeg satt foettene paa fastlandet igjen etter eventyret paa Cuba. Og for aa vaere helt aerlig, saa synes jeg det virker mye lenger siden. Spesielt med tanke paa alt det fantastiske jeg og mine to reisekompanjonger Anna og Tobias har opplevd i loepet av denne tida. Maya-ruiner, surfing, dykking, masse guacamole, sjukdom, sinnsykt god kaffe, spanskundervisning, verdens galeste kirke, en bursdagsfeiring, fyrverkeri, regn og sol, en trafikkulykke med paafoelgende kaos, to punkteringer, tidligere geriljasoldater og en masse, masse annet, er noen av stikkordene....

Flyet fra Havana gikk til Cancun, Mexicos stoerste resort paa Yucatan-halvoeya. Men vi hadde maal om aa komme oss vekk derfra saa fort som mulig, og hoppet paa en baat til Isla Mujeres (Kvinnenes Oey) som ligger like utenfor. Der tok vi oss tre-fire dager med pur avslapping paa stranda, foelte vi trengte det etter Cuba der det gikk i hundre hele veien. Kritthvite strender og azurblaatt hav, kan det bli bedre? Ja. Veldig mange amerikanske turister som suste rundt i golfbilene sine gjorde at opplevelsen ikke var helt super. Men vi fikk i alle fall ned pulsen. Det mest dramatiske som skjedde var vel at jeg klarte aa miste de hvite hawaiana-sandalene mine, som hadde vaert mine faste foelgesvenner paa turen saa langt... jeg har dessverre ikke funnet en sjappe som selger hawaianas ennaa....

Jeg hadde gledet meg masse til aa komme tilbake til Mexico, og hadde fortalt mine kjaere venner om all den gode maten som ventet dem. Men Yucatan var helt klart et annet Mexico enn det jeg forlot. En amerikansk turistmaskin uten like er ikke saa veldig eksotisk. Maten var daarlig og prisene hoeye nok til aa ta knekken paa ethvert backpackerbudsjett. Men vi fortsatte reisen sydover. Vi var naa i Maya-land, og ville se Tulum-ruinene. Vi hadde hoert at de ikke var saa fantastiske, men det faktum at de laa paa noen klipper over havet skulle gjoere opplevelsen mer dramatisk. Nok engang, altfor mange amerikanske turister gjorde at vi dro derfra igjen etter en halvtime. Men vi koste oss paa hostellet med trivelige mennesker, foerst og fremst to tyske og en nederlandsk jente som jeg ble kjent med i Guanajuato foer jul, som vi naa traff igjen. En kveld lagde vi massevis av nam-nam guacamole og fajitas, nok til aa mette halve hostellet.

Deborah og jeg kokkelerer i Tulum

En dag snorklet vi i cenoter, det vil si underjordiske elver og innsjoer som var fulle av dryppstein og spennende fjellformasjoner. Vi skulle gjerne ha dykket, men en kraftig forkjoelelse satt en stopper for det... det hadde nok uansett vaert en sykt klaustrofobisk opplevelse! Fra Tulum tok vi nattbussen til Palenque, for aa se flere Maya-ruiner. Palenque ligger ute i jungelen, og har rykte paa seg for aa vaere blant de mest fantastiske Maya-ruinene som finnes, og vi ble ikke skuffet! Vi leide Edgar, en trivelig guide, som tok oss rundt og fortalte om de fascinerende kongene, menneskeofringene, det hellige ballspillet der vinneren ble premiert med doeden, og han tok oss ut i jungelen for aa titte paa noen av de tusenvis av ruinene som fremdeles ligger under traer og mose, og vi klatret ned i et hull i bakken og gjennom eldgamle underjordiske ganger. Virkelig verdt pengene!

Palenque

Temple of Inscriptions, Palenque

Fra Palenque hoppet vi ogsaa paa en tur til de fantastiske fossefallene i Agua Azul. Stedet har faatt navnet etter den krystallklare blaafargen paa vannet, og til tross for regn koste vi oss med bading, tarzantau og den beste appelsinjuicen jeg har smakt i hele mitt liv!




Etter et par netter i jungelhytte utenfor Palenque, bar det videre paa buss til noe av det jeg gledet meg mest til i hele Mexico: Chiapas-provinsen og byen San Cristobal de las Casas. San Cristobal var sentrum for verdens oppmerksomhet en januardag i 1994, da EZLN-geriljaen (Ejercito Zapatista de la Liberacion Nacional, eller Den zapatistiske haeren for nasjonal frigjoering) tok over denne og tre andre byer i Chiapas og startet sin kamp for rettighetene til fattige mayaindianere og demokrati mot det korrupte mexicanske regimet. Det hele endte selvsagt i en ganske blodig borgerkrig, og selvom kamper ikke paagaar naa lenger, er det svaert spent mellom EZLN og regjeringen, og Zapatistene har flere steder opprettet samfunn som er helt avskaaret fra omverdenen, kalt 'sneglehus', der de hevder at ekte demokrati er styringsformen. Under oppholdet i San Cristobal laerte jeg mye mer om Zapatist-bevegelsen, og fikk helt klart mye stoerre sympati for dem jo mer jeg laerte, baade av en noe ensidig dokumentar vi saa og gjennom samtaler med spansklaereren min som ogsaa underviste i konstitusjonell rett ved universitetet i byen, og dermed hadde god peiling paa hva Zapatistene har hatt aa si for utvikling av demokrati i Mexico de siste femten aarene. Nettopp dette skiller EZLN fra vanlige venstregeriljaer i Latin-Amerika og andre steder: deres fokus paa at maalet er fullt demokrati, ikke noe tullekommunisme. De har oppnaadd mye, men kampen er dessverre fremdeles langt fra vunnet. Korrupsjonen florerer, og urinnvaanerne i Chiapas sliter fortsatt med aa faa leve som de vil.

Calle Real de Guadalupe, San Cristobal de Las Casas

San Cristobal skuffet heller ikke naar det kom til arkitektur og trivlighetsfaktor. Dette er en gammel koloniby med masse farger, verdens beste kaffe, mye kulturliv og godt uteliv. Det siste fikk vi dessverre ikke ta saa mye del i, for vi ble sjuke alle tre... Foerst Tobias, deretter jeg og saa Anna. Jeg var heldigvis bare sjuk i litt under ett doegn, men magekrampene og feberfantasiene var ille nok for det. Noe annet som drepte opplevelsen litt, selvom det tidvis var litt koselig, var kulda. Om kvelden og natten kroep kvikksoelvet ned mot frysepunktet, og vi maatte gaa til innkjoep av luer, skjerf og vanter. Det var rett og slett bikkjekaldt og full julestemning!

I en cafe paa hovedplassen i byen traff jeg tilfeldigvis paa Kristi og Lindsay, to canadiske kjenninger fra surfestranden Chacahua i Mexico foer jul. Sammen med Jean fra Quebec hadde de naa beveget seg inn i landet paa sin surferoadtrip, og latt brettene faa toerke for en stund. Vi hoppet inn i bilen deres og ble med til den lille byen San Juan Chamula, en halvtime paa utsiden av San Cristobal. Stedet er kjent for sine svaert autonome, indianske innbyggere, som blander katolisismen med gammel indiansk religion. En pekepinn paa hvor mye de faktisk skiller seg fra vanlige katolikker er at de holder doeperen Johannes hoeyere enn Jesus. Like dumt som noe annet, tenker du kanskje. Ja, men sykt spesielt i alle fall! Lite visste vi foer vi ankom at akkurat denne dagen var San Sebastian-festivalen, en av de viktigste hoeytidene i Chamula. Det betydde masse musikk (selvsagt skal vi ha tre enorme band som spiller forskjellig musikk samtidig rett ved siden av hverandre!!), masse hjemmelaget fyrverkeri (skikkelig skummelt!) og masse galninger inni kirken.

Fyrverkerimann i Chamula

Kirken i Chamula

Og kirken i Chamula er hele hovedattraksjonen... noe mer bisarr opplevelse har jeg aldri hatt i hele mitt liv. Kirken er uten elektrisk lys, men vi anslo et sted mellom 5000 og 8000 levende lys i det lille rommet. Luften er fyllt av sterk roekelse fra brente furunaaler, og gulvet er ogsaa dekket med furukvister. Overalt ligger og sitter folk paa gulvet mens de graatende tilber dokker som henger paa veggen (eller statuer, som noen vil kalle dem). Statuene av noen helgner som visstnok skal ha oppfoert seg daarlig har faatt armene kappet av, og staar bakerst i kirken. Seremonien avsluttes med at man nyter store mengder brus, sprit og oel ved utgangen, og fremfor alt Coca Cola! Cola er av en eller annen syk grunn blitt en sentral hjoernestein i spirituelle seremonier for indianerne i Chiapas. Cola skal nemlig drive ut onde aander. Jeg mistenker derimot at dette bare er en sykt suksessfull markedsfoeringsbedrift fra The Coca Cola Company. Ah, globaliseringens herlige konsekvenser! Paa museet for mayamedisin saa vi blant annet ogsaa en video om hvordan mayajordmoedre arbeider under foedsler. Hele foedselsprosessen starter med at jordmor svirrer to flasker kola (i akkurat dette tilfellet Pepsi) rundt hodet paa den vordende mor....! Syyyyyyykt! (prosessen fortsetter forresten med at det samme gjoeres med en oeks og en machete, at barnet etter foedselen blir vasket med klaerne paa, og at far graver ned morkaken i gulvet i et hjoerne av huset...! Hallo, kan noen komme med litt folkeopplysning, vaer saa snill????!!!)

Men dagen i Chamula var helt kart et av de store hoeydepunktene paa turen saa langt. Spanskundervisningen i San Cristobal kan absolutt anbefales! Jeg ble en kloepper paa subjunktiv (eh... kanskje ikke helt, men flinkere i alle fall!) og hadde mange interessante samtaler med konversasjonslaereren min, der jeg blant annet forklarte ham systemet med sedvane i Norge, og at parlamentarismen har fungert plettfritt siden 1884 til tross for at den ikke er skrevet ned noe sted i grunnloven. Dette var selvsagt mexicaneren sjokkert over, for i Mexico skriver man alt inn i grunnloven for aa sikre seg mot juks og fanteri, og politikere med makten endrer selvsagt den samme grunnloven med nettopp juks og fanteri dersom den ikke skulle passe seg akkurat der og da.

Morgene da vi skulle reise fra San Cristobal klarte ikke Anna aa vaakne i tide, saa jeg sa farvel til Tobias og hoppet paa bussen mot Guatemala. Det var goey aa vaere tilbake i byen Quetzaltenango (for enkelhets skyld kalt Xela) igjen, etter aa ha gaatt meg vill i gatene i denne lett kriminelle byen i 2001. Tobias og Anna kom seg ogsaa til Xela senere samme kveld, og vi kom oss paa fest med organisasjonen Quetzaltrekkers, som guider reisende opp paa fjellene i naerheten og gir alle pengene de tjener til aa drive barnehjem og skoler i byen. Det hele endte med at jeg valgte aa bruke helgen til aa klatre opp Mellom-Amerikas hoeyeste topp, Tajumulco, sammen med 15 andre av varierende nasjonalitet.

Paa toppen av Tajumulco

Turen opp paa Tajumulco var hoeydepunktet (i dobbel forstand) paa denne reisen saa langt. Nordmennene Anja og Eivind var ogsaa med, og som gode nordmenn laa vi alltid i teten av gruppa etter at vi gikk av bussen paa 3000 moh og kjempet oss opp mot toppen som ventet 1222 meter hoeyere oppe. Tajumulco er en utdoedd vulkan, og fra toppen kan man paa klarvaersdager se helt til kysten av El Salvador. De siste helgene hadde det dessverre vaert bikkjekaldt og regn, men heldige som vi var kunne vi trekke opp i bar overkropp under en straalende sol fra knallblaa himmel. Overnattingen paa 4000 meter var derimot bitende kald, og det hjalp ikke at tusenvis av stjerner lyste over base camp. Kl. 4.30 sto vi opp og begynte paa den siste biten opp mot toppen i moerket, og vel oppe kunne vi nyte en fantastisk soloppgang og vulkanutbrudd i horisonten.

Anna og Tobias hadde aldri vaert i Guatemala tidligere, og ville derfor faa med seg turistfavorittene Antigua og Lago de Atitlan. Jeg var der i 2001, og hoppet derfor paa bussen mot El Salvador. Jeg ville surfe! Mine venner joinet meg et par dager senere, og vi hadde en fantastisk uke paa stranden El Tunco utenfor La Libertad, med en heidundrande feiring av Tobias sin 25-aarsdag. Boelgene var dessverre skuffende daarlige, El Tuncos gode rykte tatt i betraktning, men jeg fikk da noen boelger, og noen av dem veeeldig store! Det var uansett herlig aa vaere ute og padle igjen, og mot slutten kom ogsaa Jean, Kristi og Lindsay nedover med sitt trivelige selskap. Vi hadde ogsaa en spennende fredag med David, som jeg kjenner fra sist jeg var i El Salvador, og vi kruste rundt i en leiebil i San Salvadors trafikk og besoekte en camp for gamle geriljasoldater der vi laerte om borgerkrigen og presidentvalget som skal finne sted i mars.

Vi nyter solnedgangen i El Tunco, El Salvador

Vi suste videre til Copan, Honduras. Nytt land, nye muligheter. Denne gangen hadde vi med oss oesteriksk-italienske David som vi hadde blitt kjent med i El Tunco, en virkelig herlig fyr. I Copan ventet nye mayaruiner, men ikke foer vi hadde kommet oss forbi en 5 timer lang trafikkork paa veien, grunnet en trailer med kjemikalier som hadde kjoert av den trange veien. Jaja, ut paa tur, aldri sur! Copan-ruinene var helt klart flotte, men ikke saa imponerende som Palenque. Vi hadde dog en trivelig kveld med guiden vaar, som tok oss med paa soesterens restaurant der vi fikk smake tradisjonell mayavin, saften fra rotten frukt!

Vi er fremdeles i Honduras, men naa altsaa paa nordkysten. Jeg befinner meg paa oeya Utila i Karibien, og vi er her for aa dykke. Anna tar dykkerlappen, og Tobias og jeg leker oss rundt i vannet. Dessverre er det litt kaldt og det regner, men prognosene sier at sola kommer i morgen og blir saa lenge vi blir her (en ukes tid?). Vi var ute og dykket i gaar, foerst paa et vrak som var ganske stilig, og deretter hadde vi et ganske verdiloest dykk paa et rev med veldig lite fisk. Bra at et dykk bare koster 25 dollar! I morgen baerer det forhaapentligvis til nordkysten av oeya, der det skal vaere mye mer akvatisk liv. Jeg funderer ogsaa paa aa ta kitesurfingtimer, det er ogsaa veldig billig her.

Vel, det var en lang fortelling om hva jeg har opplevd den siste maaneden. Som sagt, saa er det masse, og masse jeg ikke har giddet aa skrive her, baade for deres og for min egen del. Men mange historier venter de som vil hoere (og ikke minst se bilder) utpaa vaaren engang...

Jeg har det helt utrolig fantastisk paa tur, og misunner ikke dere der hjemme som sliter med snoe, kulde og busser som kommer kjoerende inn gjennom stueveggen!

Varm klem fra Onkel reisende Stig!