¡Buenas olas! (Eller: "Om aa gi seg paa topp")

Guanajuato, Guanajuato, Mexico

Kjaere landsmenn,

De siste par-tre ukene har vaert svaert innholdsrike, og jeg skal proeve aa ikke kjede dere med altfor mange detaljer. Men noe maa da fortelles. Foerst, her er noen korte stikkord:

- Jeg har blitt bedre i spansk. Vokabularet har bl.a. blitt bedre rundt temaene surfing (en noedvendighet) og seksuelle relasjoner (mer av interesse enn av noedvendighet, slik gaar naa en gang samtalene paa en oede strand (ingen bekymring k^4 ;) ). Jeg har endelig faatt oppklart min mange aar lange forvirring rundt verbet "coger", og forstaar naa at det er forskjell paa spansk og amerikansk bruk av dette verbet som har forvirret meg (fikk tydelig beskjed om at, nei, i Mexico knuller vi ikke en boelge.....).
- Jeg har opplevd restaurantarbeidere som gjoer morgenvasken til spanskspraaklig versjon av Rammstein (deretter til den ekte Rammstein) (Pátzcuaro, Michoácan)
- Et konservativt anslag paa antall sandfluebitt: 200. To dager etter at jeg forlot stranden talte jeg opp de bittene jeg fremdeles kunne se paa hoeyre fot (som saa betraktelig bedre ut enn den venstre). Jeg ga opp ved 66. Paa én fot!!!
- Jeg har sett bilder av kjentfolk paa veggen av en bar i en meksikansk fjellandsby. Ja, Anine. Det er deg paa BarFly, Guanajuato. Men Siri, har du vaert her ogsaa? Hm.
- Jeg har surfet laaaangt paa noen veldig fine boelger.
- Jeg har sett to tvillinger som var helt like.
- Jeg har foelt at jeg har kommet hjem ved aa ankomme verdens stoerste by, bare for aa forlate den igjen. Jeg synes faktisk metroen i Mexico City er et trivelig sted.

"Per. Jeg tror jeg reiser i morgen. Til Puerto, selger brettet mitt, og kommer meg av gaarde inn i landet. Jeg vil se Mexico. Det ekte Mexico."
Det var frokosttid paa stranda i Chacahua, en liten fiskelandsby en time eller to nord for Puerto Escondido. Jeg og Per hadde ankommet dagen foer, og hadde nettopp kommet paa land etter en lite suksessfull morgensurf.
"Jeg forstaar. Jeg blir naa her og surfer i alle fall."
To timer senere staar jeg paa en boelge 150 meter fra langt ute i breaken til jeg saa aa si staar med toerr sand under foettene. Jeg kunne ikke gi meg naa. Jeg kunne ikke reise fra Chacahua. Jeg maatte bli én dag til og surfe litt til.

En uke senere kommer Per tilbake til Chacahua. Han har vaert to dager i Puerto Escondido for aa hente sakene sine, og jeg.... vel, jeg er fremdeles paa stranda. Her har dagene gaatt med til surfing, Coronas, ananasliquados (juice) og generell henging med nye, hyggelige venner. Blant dem franksmannen Julien, som var saapass daarlig i engelsk at vi heller snakket spansk (bra for meg!), tvillingene Kara og Kelly fra California som var prikk like (helt til Kelly klippet haaret til Kara). Sitat som illustrerer (leses med overdreven California-dialekt):
Kara: "This food is soooo good."
Kelly: "Yeah, sooo good."
Kara: "Sooo good."
Og ikke minst vaar kjaere "mor", Modesta, som drev stedet vi bodde paa. Modesta er 57 aar gammel og hadde konstant en joint i munnviken. Til tross for (eller kanskje paa grunn av) sin konstante marihuanarus klarte hun aa kokkelere i stand de herrrligste supper, gryter og quesadillas, og var alltid en kilde til ekstremt godt humoer og gode historier (etter at vi hadde sagt "habla con espacio!!" ("snakk sakte!!!") hundre ganger, denne dama kunne nemlig prate fort!

Surfelivet var herlig, og de 10-20 menneskene som til enhver tid oppholdt seg paa stranden i Chacahua gjorde det vanskelig aa reise. Aa oppholde seg paa denne rolige stranden gjorde at det fristet lite aa reise tilbake til det som naa virket som en metropol - lille Playa Zicatela i Puerto Escondido. Der hadde jeg uvitende levd det gode liv fram til avreise til Chacahua, og faatt flere og flere gode venner. Paa Zicatela er man lokal etter to dager, og dersom man ikke har noe spesielt faare, er det bare aa begynne aa rusle nedover gata til man treffer noen man kjenner. Det tar som regel mindre enn halvannet minutt. Som regel var denne kjente den tidligere nevnte Ryan, men det inkluderte ogsaa etterhvert flere australiere, nordmenn og det som verre var. Festing var det lite av (det er det som er behagelig med surfesteder, alle vil tidlig opp om morgenen), men det er klart det ble noen kalde halve utpaa kvelden. Men da jeg returnerte til Zicatela etter en uke i Chacahua, og oppdaget at dette var min tredje mandagsfest paa utestedet Cabo Blanco (óg jeg kunne peke paa serdeles mange i forsamlingen og med sikkerhet fortelle hvem de hadde hooket opp med forrige uke og uka foer der) skjoente jeg at det var paa tide aa reise. Fremdeles litt i taaka tirsdag morgen klarte jeg av alle ting aa kjoepe meg en flybillett til Mexico City, slik at jeg skulle faa utnyttet tiden best mulig. 18-19 timer paa buss for aa komme meg til neste destinasjon fristet nemlig ikke spesielt.

For planen min var jo aa reise nordover langs Stillehavskysten og stoppe der hvor det var gode surfesteder og leve strandlivet. Men jeg hadde naa altsaa faatt for meg at jeg hadde faatt nok av strandlivet. Kjente og kjaere (ja, til dels spesielt kjaere) hjemme i Norge hadde nemlig fortalt meg om saa mange fantastiske steder jeg burde oppleve i Mexico, og ved aa bare leve strandlivet med en bunsj nordmenn og australiere foelte jeg virkelig at jeg gikk glipp av noe. Dermed ga jeg brettet mitt til Kristine som bor paa Zicatela som lovte aa selge det for meg for en saa god pris som mulig, og stakk. Med andre ord, etter noen flotte boelger (buenas olas) gav jeg meg paa topp.

For jeg ville som sagt se det "virkelige" Mexico. Jeg skulle nord-nordvest for Mexico City. Planen var aa stikke til en stor sommerfuglnasjonalpark, der sommerfuglene visstnok skal vaere saa mange at man nesten ikke ser skogen for bare sommerfugler. For aa komme hit maatte jeg med bussen til Angangueo, men dessverre var det ikke flere busser den kvelden da jeg ankom Mexico Citys vestre bussterminal. Dermed var det plan B: Morelia, en flott koloniby fire timer fra MC. Jeg ankom byen klokken 23 om kvelden, og la meg, til tross for mitt saerdeles ambivalente forhold til Lonely Planet, inn paa det billigste hotellet reisebibelen hadde aa anbefale. Om Hotel Señorial i Morelia kan det vel sies at de er mer vant til aa ta imot gjester som betaler for timen enn for hele natta. Og de tar gjerne med seg damebesoek i svaert korte miniskjoert, og faar foelgelig utlevert en dassrull naar de blir tildelt rom. Kombinert med at Hotel Señorial var svaert lydt, hadde en gal beboer som sang hoeyt til kl. 2 om natten, og at en svaert lite tekkelig pike som var ung nok til aa vaere min egen datter forsoekte aa tafse meg i skrittet da jeg var paa vei ut fra tacosjappa rundt hjoernet, gjorde dette at jeg raskt sjekket ut neste morgen til det mye, mye, mye bedre Hostal Allende, der jeg fikk meg et koselig og rent lite rom med en stooor fin seng og trivelige omgivelser. Ah, hva et hotellrom kan bety for trivselen.

Morelia skal ha mange studenter, og det var tanken paa aa leve et cafe- og publiv i urbane omgivelser med disse jeg valgte meg byen. Det viste seg ogsaa at 12 desember var dagen da mexicanerne feirer jomfruen av Guadalupe og at Morelia skulle vaere en av de bedre stedene i Mexico aa oppleve denne store dagen. Men det skulle fort vise seg at Morelia var et sted det var litt vanskelig aa komme innpaa folk. Jeg avla derved byen Pátzcuaro med sin idylliske innsjoe en time unna Morelia en dagsvisitt. Isla Jarítzio, den mest kjente og befolkede oyea paa Lago de Pátzcuaro, var dessverre en skuffelse. Hele oeya var bygd opp rundt turistindustrien, og dette til tross for at jeg knapt saa en eneste turist under mine fire timer paa oyea. Men byen Pátzcuaro var helt klart vaert et besoek, sjarmerende og interessant som den var.

Vel, tilbake til jomfruen av Guadalupe, hun som kommer inn paa en soleklar annenplass for meksikanerne naar det gjelder hellige jomfruer (at Maria er paa foersteplass er vel kanskje ikke noedvendig aa nevne). Vel, 12 desember kan rett og slett beskrives som en blanding av langfredag, paaskesoendag, 17. mai og Momarken i Mysen paa 1980-tallet, da det var paa sitt aller mest populaere. Gale pilgrimer som krabbet de siste 300 meterne til verdens sykeste kirke, Santuario de Nuestra Señora de Guadalupe, paa knaerne, og atter andre som hadde svidd av en maanedsloenn paa blomsterkranser for aa sette disse foran jomfru- eller Jesus-statuer i kirken, i bytte for en dusk med hellig vann fra kirkens ansatte, alt akkompagnert av rop om "¡Viva el Rey Christo! ¡Viva el papa¡ (altsaa ikke poteten, men paven) ¡Viva el religion Católico! osv., ble blandet av lyden fra flere mobile fornoeyelsesparker (a lá saann vi hadde paa torget i Sarpsborg paa 17. mai i gamledager), mariachimusikk, samt hundrevis av boder som solgte kilometre med sukkerroer, tacos, empenadas, quesadillas (you name it), belter, t-skjorter, sukkerdrikke etc. etc. etc.

Needless to say, jeg ble sliten etter to timer i dette virrvaret (hadde haapet paa mange gode fotomuligheter, men dette var det dessverre ogsaa faa av...), og satt kursen en dag tidligere enn planlagt til Guanajuato, fire timers bussreise nordover.

Og for et sted!

Guanajuato er en meksikansk fjellutgave av Bergen. Trange smug og koselige gater... vel, det lille jeg har sett naa i kveld lar seg nesten ikke beskrive med ord. Enda flottere blir det sikkert aa se det i dagslys i morgen. Her har jeg altsaa flere kjente og kjaere som har tilbragt tid paa Universidad de Guanajuato, som har en aldri saa liten utvekslingsavtale med UiB. Jeg har derfor faatt gode beskrivelser av steder som er verdt aa faa med seg her i byen. Jeg har avlagt et par steder en kort visitt tidligere i kveld, og er naa paa vei ut igjen, i haap om at det er litt flere mennesker ute. Naa skal det sies at det har blitt juleferie her i Gto ogsaa, og at det dermed ikke er saa mange studenter igjen i byen, noe som er tydelig paa de mest populaere uteplassene (ble jeg fortalt i dag). Men vi faar se hvordan det gaar. Det har helt klart vaert en overgang aa reise fra de vennene jeg hadde faatt i Puerto Escondido til igjen aa vaere paa egenhaand. Jeg begynner aa ha god erfaring i aa reise alene, men det gjoer det ikke noe lettere for det, og man skulle mange ganger oenske at man var paa tur sammen med noen. Heldigvis er det bare en ukes tid til jeg er paa Cuba og skal treffe Anna og vennene hennes, og hvem vet - kanskje jeg da tenker med lengsel tilbake paa dagene da jeg bare hadde meg selv aa ta hensyn til.....?

Jeg maa innroemme at jeg tenker svaert lite paa hva som skjer der hjemme i Norge. Men jeg har skjoent at det naermer seg jul. Det gjoer det ogsaa her i Mexico, men det blir liksom ikke helt det samme naar det er varmt og godt og alle snakker utlandsk. Men jeg haaper dere alle der hjemme koser dere med julebord og julekaker, jeg skulle selvsagt oenske jeg kunne sett mange av dere i jula!

But for now: ¡Hasta luego, amigos!