Kommer ikke hjem paa en stund. Send mer penger.

San Jose, Costa Rica

Egentlig.

Egentlig skulle jeg reist hjem fra Panama 13. mars. Om under en maaned. Egentlig.

Egentlig skulle jeg vaert paa Studentersamfunnets 75-aarsjubileum 21. mars og kost meg masse. Egentlig.

Egentlig skulle jeg opp paa fjellet og besoekt Hans-Didrik, staatt paa snowboard og spist god mat. Egentlig.

Egentlig skulle jeg turnert foreldre, soesken og noen nye kjente i Foerde i loepet av mars. Egentlig.

Men for aa parafrasere Renton i tidenes beste film, Trainspotting:
"I chose not to go home. I chose something else."

Jeg kommer ikke hjem 14. mars. Jeg har kjoept meg ny billett, jeg. Og med den lander jeg i Norge 24. april. Saa foer den tid faar jeg kanskje undersoekt spennende land som Colombia og Venezuela.

Hvorfor, spoer du?

Fordi om tre timer lander verdens herligste jente paa flyplassen i San Jose, og hun skal jeg reise sammen med de neste par maanedene. Jeg kaller henne kjaeresten min.

Hvorfor ikke, tenkte jeg.

Out and about in America Central

Utila, Islas de Bahia, Honduras

Jeez... en maaned har gaatt siden jeg satt foettene paa fastlandet igjen etter eventyret paa Cuba. Og for aa vaere helt aerlig, saa synes jeg det virker mye lenger siden. Spesielt med tanke paa alt det fantastiske jeg og mine to reisekompanjonger Anna og Tobias har opplevd i loepet av denne tida. Maya-ruiner, surfing, dykking, masse guacamole, sjukdom, sinnsykt god kaffe, spanskundervisning, verdens galeste kirke, en bursdagsfeiring, fyrverkeri, regn og sol, en trafikkulykke med paafoelgende kaos, to punkteringer, tidligere geriljasoldater og en masse, masse annet, er noen av stikkordene....

Flyet fra Havana gikk til Cancun, Mexicos stoerste resort paa Yucatan-halvoeya. Men vi hadde maal om aa komme oss vekk derfra saa fort som mulig, og hoppet paa en baat til Isla Mujeres (Kvinnenes Oey) som ligger like utenfor. Der tok vi oss tre-fire dager med pur avslapping paa stranda, foelte vi trengte det etter Cuba der det gikk i hundre hele veien. Kritthvite strender og azurblaatt hav, kan det bli bedre? Ja. Veldig mange amerikanske turister som suste rundt i golfbilene sine gjorde at opplevelsen ikke var helt super. Men vi fikk i alle fall ned pulsen. Det mest dramatiske som skjedde var vel at jeg klarte aa miste de hvite hawaiana-sandalene mine, som hadde vaert mine faste foelgesvenner paa turen saa langt... jeg har dessverre ikke funnet en sjappe som selger hawaianas ennaa....

Jeg hadde gledet meg masse til aa komme tilbake til Mexico, og hadde fortalt mine kjaere venner om all den gode maten som ventet dem. Men Yucatan var helt klart et annet Mexico enn det jeg forlot. En amerikansk turistmaskin uten like er ikke saa veldig eksotisk. Maten var daarlig og prisene hoeye nok til aa ta knekken paa ethvert backpackerbudsjett. Men vi fortsatte reisen sydover. Vi var naa i Maya-land, og ville se Tulum-ruinene. Vi hadde hoert at de ikke var saa fantastiske, men det faktum at de laa paa noen klipper over havet skulle gjoere opplevelsen mer dramatisk. Nok engang, altfor mange amerikanske turister gjorde at vi dro derfra igjen etter en halvtime. Men vi koste oss paa hostellet med trivelige mennesker, foerst og fremst to tyske og en nederlandsk jente som jeg ble kjent med i Guanajuato foer jul, som vi naa traff igjen. En kveld lagde vi massevis av nam-nam guacamole og fajitas, nok til aa mette halve hostellet.

Deborah og jeg kokkelerer i Tulum

En dag snorklet vi i cenoter, det vil si underjordiske elver og innsjoer som var fulle av dryppstein og spennende fjellformasjoner. Vi skulle gjerne ha dykket, men en kraftig forkjoelelse satt en stopper for det... det hadde nok uansett vaert en sykt klaustrofobisk opplevelse! Fra Tulum tok vi nattbussen til Palenque, for aa se flere Maya-ruiner. Palenque ligger ute i jungelen, og har rykte paa seg for aa vaere blant de mest fantastiske Maya-ruinene som finnes, og vi ble ikke skuffet! Vi leide Edgar, en trivelig guide, som tok oss rundt og fortalte om de fascinerende kongene, menneskeofringene, det hellige ballspillet der vinneren ble premiert med doeden, og han tok oss ut i jungelen for aa titte paa noen av de tusenvis av ruinene som fremdeles ligger under traer og mose, og vi klatret ned i et hull i bakken og gjennom eldgamle underjordiske ganger. Virkelig verdt pengene!

Palenque

Temple of Inscriptions, Palenque

Fra Palenque hoppet vi ogsaa paa en tur til de fantastiske fossefallene i Agua Azul. Stedet har faatt navnet etter den krystallklare blaafargen paa vannet, og til tross for regn koste vi oss med bading, tarzantau og den beste appelsinjuicen jeg har smakt i hele mitt liv!




Etter et par netter i jungelhytte utenfor Palenque, bar det videre paa buss til noe av det jeg gledet meg mest til i hele Mexico: Chiapas-provinsen og byen San Cristobal de las Casas. San Cristobal var sentrum for verdens oppmerksomhet en januardag i 1994, da EZLN-geriljaen (Ejercito Zapatista de la Liberacion Nacional, eller Den zapatistiske haeren for nasjonal frigjoering) tok over denne og tre andre byer i Chiapas og startet sin kamp for rettighetene til fattige mayaindianere og demokrati mot det korrupte mexicanske regimet. Det hele endte selvsagt i en ganske blodig borgerkrig, og selvom kamper ikke paagaar naa lenger, er det svaert spent mellom EZLN og regjeringen, og Zapatistene har flere steder opprettet samfunn som er helt avskaaret fra omverdenen, kalt 'sneglehus', der de hevder at ekte demokrati er styringsformen. Under oppholdet i San Cristobal laerte jeg mye mer om Zapatist-bevegelsen, og fikk helt klart mye stoerre sympati for dem jo mer jeg laerte, baade av en noe ensidig dokumentar vi saa og gjennom samtaler med spansklaereren min som ogsaa underviste i konstitusjonell rett ved universitetet i byen, og dermed hadde god peiling paa hva Zapatistene har hatt aa si for utvikling av demokrati i Mexico de siste femten aarene. Nettopp dette skiller EZLN fra vanlige venstregeriljaer i Latin-Amerika og andre steder: deres fokus paa at maalet er fullt demokrati, ikke noe tullekommunisme. De har oppnaadd mye, men kampen er dessverre fremdeles langt fra vunnet. Korrupsjonen florerer, og urinnvaanerne i Chiapas sliter fortsatt med aa faa leve som de vil.

Calle Real de Guadalupe, San Cristobal de Las Casas

San Cristobal skuffet heller ikke naar det kom til arkitektur og trivlighetsfaktor. Dette er en gammel koloniby med masse farger, verdens beste kaffe, mye kulturliv og godt uteliv. Det siste fikk vi dessverre ikke ta saa mye del i, for vi ble sjuke alle tre... Foerst Tobias, deretter jeg og saa Anna. Jeg var heldigvis bare sjuk i litt under ett doegn, men magekrampene og feberfantasiene var ille nok for det. Noe annet som drepte opplevelsen litt, selvom det tidvis var litt koselig, var kulda. Om kvelden og natten kroep kvikksoelvet ned mot frysepunktet, og vi maatte gaa til innkjoep av luer, skjerf og vanter. Det var rett og slett bikkjekaldt og full julestemning!

I en cafe paa hovedplassen i byen traff jeg tilfeldigvis paa Kristi og Lindsay, to canadiske kjenninger fra surfestranden Chacahua i Mexico foer jul. Sammen med Jean fra Quebec hadde de naa beveget seg inn i landet paa sin surferoadtrip, og latt brettene faa toerke for en stund. Vi hoppet inn i bilen deres og ble med til den lille byen San Juan Chamula, en halvtime paa utsiden av San Cristobal. Stedet er kjent for sine svaert autonome, indianske innbyggere, som blander katolisismen med gammel indiansk religion. En pekepinn paa hvor mye de faktisk skiller seg fra vanlige katolikker er at de holder doeperen Johannes hoeyere enn Jesus. Like dumt som noe annet, tenker du kanskje. Ja, men sykt spesielt i alle fall! Lite visste vi foer vi ankom at akkurat denne dagen var San Sebastian-festivalen, en av de viktigste hoeytidene i Chamula. Det betydde masse musikk (selvsagt skal vi ha tre enorme band som spiller forskjellig musikk samtidig rett ved siden av hverandre!!), masse hjemmelaget fyrverkeri (skikkelig skummelt!) og masse galninger inni kirken.

Fyrverkerimann i Chamula

Kirken i Chamula

Og kirken i Chamula er hele hovedattraksjonen... noe mer bisarr opplevelse har jeg aldri hatt i hele mitt liv. Kirken er uten elektrisk lys, men vi anslo et sted mellom 5000 og 8000 levende lys i det lille rommet. Luften er fyllt av sterk roekelse fra brente furunaaler, og gulvet er ogsaa dekket med furukvister. Overalt ligger og sitter folk paa gulvet mens de graatende tilber dokker som henger paa veggen (eller statuer, som noen vil kalle dem). Statuene av noen helgner som visstnok skal ha oppfoert seg daarlig har faatt armene kappet av, og staar bakerst i kirken. Seremonien avsluttes med at man nyter store mengder brus, sprit og oel ved utgangen, og fremfor alt Coca Cola! Cola er av en eller annen syk grunn blitt en sentral hjoernestein i spirituelle seremonier for indianerne i Chiapas. Cola skal nemlig drive ut onde aander. Jeg mistenker derimot at dette bare er en sykt suksessfull markedsfoeringsbedrift fra The Coca Cola Company. Ah, globaliseringens herlige konsekvenser! Paa museet for mayamedisin saa vi blant annet ogsaa en video om hvordan mayajordmoedre arbeider under foedsler. Hele foedselsprosessen starter med at jordmor svirrer to flasker kola (i akkurat dette tilfellet Pepsi) rundt hodet paa den vordende mor....! Syyyyyyykt! (prosessen fortsetter forresten med at det samme gjoeres med en oeks og en machete, at barnet etter foedselen blir vasket med klaerne paa, og at far graver ned morkaken i gulvet i et hjoerne av huset...! Hallo, kan noen komme med litt folkeopplysning, vaer saa snill????!!!)

Men dagen i Chamula var helt kart et av de store hoeydepunktene paa turen saa langt. Spanskundervisningen i San Cristobal kan absolutt anbefales! Jeg ble en kloepper paa subjunktiv (eh... kanskje ikke helt, men flinkere i alle fall!) og hadde mange interessante samtaler med konversasjonslaereren min, der jeg blant annet forklarte ham systemet med sedvane i Norge, og at parlamentarismen har fungert plettfritt siden 1884 til tross for at den ikke er skrevet ned noe sted i grunnloven. Dette var selvsagt mexicaneren sjokkert over, for i Mexico skriver man alt inn i grunnloven for aa sikre seg mot juks og fanteri, og politikere med makten endrer selvsagt den samme grunnloven med nettopp juks og fanteri dersom den ikke skulle passe seg akkurat der og da.

Morgene da vi skulle reise fra San Cristobal klarte ikke Anna aa vaakne i tide, saa jeg sa farvel til Tobias og hoppet paa bussen mot Guatemala. Det var goey aa vaere tilbake i byen Quetzaltenango (for enkelhets skyld kalt Xela) igjen, etter aa ha gaatt meg vill i gatene i denne lett kriminelle byen i 2001. Tobias og Anna kom seg ogsaa til Xela senere samme kveld, og vi kom oss paa fest med organisasjonen Quetzaltrekkers, som guider reisende opp paa fjellene i naerheten og gir alle pengene de tjener til aa drive barnehjem og skoler i byen. Det hele endte med at jeg valgte aa bruke helgen til aa klatre opp Mellom-Amerikas hoeyeste topp, Tajumulco, sammen med 15 andre av varierende nasjonalitet.

Paa toppen av Tajumulco

Turen opp paa Tajumulco var hoeydepunktet (i dobbel forstand) paa denne reisen saa langt. Nordmennene Anja og Eivind var ogsaa med, og som gode nordmenn laa vi alltid i teten av gruppa etter at vi gikk av bussen paa 3000 moh og kjempet oss opp mot toppen som ventet 1222 meter hoeyere oppe. Tajumulco er en utdoedd vulkan, og fra toppen kan man paa klarvaersdager se helt til kysten av El Salvador. De siste helgene hadde det dessverre vaert bikkjekaldt og regn, men heldige som vi var kunne vi trekke opp i bar overkropp under en straalende sol fra knallblaa himmel. Overnattingen paa 4000 meter var derimot bitende kald, og det hjalp ikke at tusenvis av stjerner lyste over base camp. Kl. 4.30 sto vi opp og begynte paa den siste biten opp mot toppen i moerket, og vel oppe kunne vi nyte en fantastisk soloppgang og vulkanutbrudd i horisonten.

Anna og Tobias hadde aldri vaert i Guatemala tidligere, og ville derfor faa med seg turistfavorittene Antigua og Lago de Atitlan. Jeg var der i 2001, og hoppet derfor paa bussen mot El Salvador. Jeg ville surfe! Mine venner joinet meg et par dager senere, og vi hadde en fantastisk uke paa stranden El Tunco utenfor La Libertad, med en heidundrande feiring av Tobias sin 25-aarsdag. Boelgene var dessverre skuffende daarlige, El Tuncos gode rykte tatt i betraktning, men jeg fikk da noen boelger, og noen av dem veeeldig store! Det var uansett herlig aa vaere ute og padle igjen, og mot slutten kom ogsaa Jean, Kristi og Lindsay nedover med sitt trivelige selskap. Vi hadde ogsaa en spennende fredag med David, som jeg kjenner fra sist jeg var i El Salvador, og vi kruste rundt i en leiebil i San Salvadors trafikk og besoekte en camp for gamle geriljasoldater der vi laerte om borgerkrigen og presidentvalget som skal finne sted i mars.

Vi nyter solnedgangen i El Tunco, El Salvador

Vi suste videre til Copan, Honduras. Nytt land, nye muligheter. Denne gangen hadde vi med oss oesteriksk-italienske David som vi hadde blitt kjent med i El Tunco, en virkelig herlig fyr. I Copan ventet nye mayaruiner, men ikke foer vi hadde kommet oss forbi en 5 timer lang trafikkork paa veien, grunnet en trailer med kjemikalier som hadde kjoert av den trange veien. Jaja, ut paa tur, aldri sur! Copan-ruinene var helt klart flotte, men ikke saa imponerende som Palenque. Vi hadde dog en trivelig kveld med guiden vaar, som tok oss med paa soesterens restaurant der vi fikk smake tradisjonell mayavin, saften fra rotten frukt!

Vi er fremdeles i Honduras, men naa altsaa paa nordkysten. Jeg befinner meg paa oeya Utila i Karibien, og vi er her for aa dykke. Anna tar dykkerlappen, og Tobias og jeg leker oss rundt i vannet. Dessverre er det litt kaldt og det regner, men prognosene sier at sola kommer i morgen og blir saa lenge vi blir her (en ukes tid?). Vi var ute og dykket i gaar, foerst paa et vrak som var ganske stilig, og deretter hadde vi et ganske verdiloest dykk paa et rev med veldig lite fisk. Bra at et dykk bare koster 25 dollar! I morgen baerer det forhaapentligvis til nordkysten av oeya, der det skal vaere mye mer akvatisk liv. Jeg funderer ogsaa paa aa ta kitesurfingtimer, det er ogsaa veldig billig her.

Vel, det var en lang fortelling om hva jeg har opplevd den siste maaneden. Som sagt, saa er det masse, og masse jeg ikke har giddet aa skrive her, baade for deres og for min egen del. Men mange historier venter de som vil hoere (og ikke minst se bilder) utpaa vaaren engang...

Jeg har det helt utrolig fantastisk paa tur, og misunner ikke dere der hjemme som sliter med snoe, kulde og busser som kommer kjoerende inn gjennom stueveggen!

Varm klem fra Onkel reisende Stig!

Cuba: Para nosotros siempre es 26

Vel, det er jo en stund siden jeg forlot Cuba. Ja faktisk over to uker... Mye har skjedd paa den tiden (ikke bare at USA har faatt ny president og Israel har klart aa massakrere halve Gaza). Men her er en liten oppsummering av hvordan livet var under mine to uker paa Cuba!

Hele Cuba-opplevelsen startet ikke paa den aller beste maate, maa jeg si. For aa spare penger og slippe aa staa opp tidlig (flyet mitt skulle gaa kl. 6.40 om morgenen), sov jeg den siste natten paa gulvet paa flyplassen i Mexico City. Dvs. jeg sov vel ikke saa mye mer enn en time paa det steinharde gulvet (som, forresten, var av stein). Ved innsjekking fikk jeg beskjed om at turistkortet/visumet mitt var saa slitt etter aa ha ligget noen uker i sekken, at jeg maatte kjoepe nytt... penger ut av vinduet der og ja. Deretter var flyet forsinket med en time. Og naar jeg foerst kom til Havana kom ikke bagasjen min fram foer to dager senere. Og hotellet fant ikke reservasjonen min... men, men. Litt troebbel skal man moete paa tur. Jeg hadde det fint sammen med Erik fra Canada som jeg traff paa flyet selv uten bagasje, og foerste kveld i La Habana ble faktisk legendarisk.

Erik og jeg gikk ut for aa drikke noen mojitos, og senere paa kvelden traff vi en kar i gata like ved hotellet mitt. Han var paa vei til aa kjoepe en flaske rom fra et hull i veggen (en flaske Havana Club til 30 kroner!). Denne spanderte vi paa ham og han med ned paa El Malecon, Havanas brede paradegate langs havet, der flaska gikk hyppig fra munn til munn. Vaar venn dro oss snart med i en eller annen form for kollektivtransport, og plutselig befant vi oss ute i en forstad med sovjet-blokker der folk hang og danset rundt en kiosk. Mer rom og mer oel, og mer moro med de lokale. Men til slutt ville selvsagt vaar venn pushe damer paa oss (den typen som du betaler for...), og dermed fikk vi nok. Tilbake til sentrum bar det, og da vi forlot vaar venn, tryglet han oss om penger foer vi sa god natt.

Dette skulle bli en gjenganger paa Cuba, dessverre. Prostitusjon og tigging blir man ganske lei veldig fort. Det er veldig aapenbart at folk er desperate etter aa tjene penger for aa ta del i Cubas "andre" oekonomi, den som inkluderer konvertible pesos, myntenheten som turister forventes aa benytte seg av, og som man ikke kommer utenom saa lett. Vi laerte oss allikevel fort (ja, allerede foerste kveld) aa ha cubanske pesos (aka "sjoeroeverpenger") klare for aa kjoepe billige (og som regel ikke saa veldig gode) pizzaer fra hull i veggen til den nette sum av 1,50 kroner.

Paa dag nummer to moette jeg endelig Anna, Tobias og Kim fra Sverige. Anna traff jeg paa en thailandsk strand i fjor, og vi hadde avtalt aa treffes paa Cuba for aa reise videre gjennom Mellom-Amerika sammen. Hennes kompis Tobias hadde ogsaa samme plan, mens Kim hadde moett Anna og Tobbe i Peru og ble med til Cuba, foer hun satt kursen hjem til Sverige igjen. Etter et par artige dager i Havana med guiding gjennom fantastiske La Habana Vieja (Gamlebyen), besoek paa legendariske Casa de la Musica (som dessverre ikke var helt i hundre akkurat den kvelden og som kostet FLESK!), var maalet aa skaffe seg en leiebil for aa se resten av landet.

Ingen leiebil var aa oppdrive i Havana, saa vi hoppet paa en tretimers taxitur i en stappfull Lada fra 80-tallet (bussen var selvsagt full) til Varadero, en av Cubas stoerste charterdestinasjoner (les: fulle canadiere paa all inclusive-ferie) for aa soeke lykken der. Etter aa ha traalet rundt i "byen" i tre timer paa julaften morgen fant vi én eneste bil: en moerkeblaa Audi A4 som laa ca. 50 % hoeyere i pris enn hva vi planla aa bruke. Men vi tok den, avtalte aa aldri mer snakke om prisen og noet hver eneste time (32 i alt i loepet av en uke, jeg var selvsagt eneste med lappen, saa jeg maatte kjoere hele veien......) vi tilbragte i dette konfortable fartsvidunderet.

Aa se Cuba fra leiebil kan definitivt anbefales. Man kan stoppe hvor man vil og reise naar man vil, og dette er en fantastisk luksus i et land hvor det er faa langdistansebusser som turister har raad til aa ta, og der disse (spesielt i hoeysesongen og rundt smaastore hendelser som 50-aarsjubileer for revolusjonen...) fylles opp lang tid i forveien. Vi stoppet akkurat hvor vi ville og kom i prat med folk paa de mest gudsforlatte steder (altsaa, ja, jeg innser jo at hele verden er gudsforlatt, men altsaa, det er et uttrykk... eller, hvis gud aldri var her, da kan han vel heller ikke ha forlatt....? anyways). Vi koste oss med de tre CDene vi hadde: 1) Casa Verde, et hippiekollektiv fra Mexico som jeg var paa konsert med i Guanajuato (CD-coveret var selvsagt en haandtegnet hasjplante, om selve CDen var fremstilt oekologisk vites ikke..) 2) Carlos Puebla (en kjent gammel cubansk visesanger) sine revolusjonaere sanger, derav slagerne "Hasta Siempre" om Che Guevara og "Para nosotros es siempre 26", sangen om den revolusjonaere 26. Juli-bevegelsen til Fidel Castro; 3) CD-en til en gjeng lokale gamlinger fra en bar i Santiago de Cuba som ogsaa inkluderte Che Guevara-sangen (selvsagt) og vaar nye favorittlaat: "Toma chocolate, paga lo que debes" ("Drikk sjokolade (varm saadann), betal det du skylder"). Etter 32 timer med disse CDene sitter de fleste melodier og tekster som et skudd, og allsang var ikke et ukjent fenomen paa den Cubanske landeveien.

Vel, fartsvidunder, skrev jeg. En episode maa allikevel nevnes der dette bildet nyanseres (Tobias, du faar unnskylde at jeg forteller dette, til tross for eden vi avla): Paa en bittesmal cubansk landevei kruser vi av gaarde i 120 km/t og foeler oss som kongene av landeveien. Plutselig suser noe gult forbi (i samme retning!) og det gaar ikke lenge foer vi oppdager at dette er en av de mange Ladaene fra 80-tallet, ogsaa denne fyllt til randen av passasjerer! Den maa ha gjort omlag 150 km/t!!!

Paa julaften startet altsaa dagen i forferdelige Varadero, og vi satt kursen sydoestover, via koselige Cienfuegos, der vi spiste en heller slapp julelunch (kylling med boenner og ris, hehe), og stakk videre til dagens hovedmaal: de brosteinslagte gatene i Trinidad de Cuba. Her noet vi en enda verre julemiddag paa en "fancy" restaurant. Kulinariske opplevelser og Cuba gaar som regel ikke haand i haand, og det er absolutt ingen sammenheng mellom hoeye priser og hoey kvalitet. Vi laerte snart (dagen etter) at det loenner seg aa spise der man bor, nemlig hjemme hos folk. Cuba har et herlig system der private faar leie ut to rom til 25 dollar stk. per natt i huset sitt, Casas Particulares, noe de gladelig gjoer. Dette gir cubanerne mulighet til aa tjene virkelige penger og gir oss muligheten til aa komme lettere i kontakt med fantatiske cubanere. For cubanere flest er herlige, hjelpsomme og utrolig varme mennesker! Og i Trinidad bodde vi hjemme hos Carmen og Pupito, og noen bedre Casa kunne vi knapt oensket oss. 1. juledagsmaaltidet var bestod av fantastiske reker og marinert hummer, og det til en pris som ikke skremte vannet av oss. Priser paa Cuba har nemlig en tendens til aa gjoere det. For for dem av dere som skulle tro noe som helst annet: Cuba er veldig dyrt!

Etter noen deilige dager med strandliv og ikke minst gaatur gjennom jungelen til fossefallet Salto de Caburni, der vi baded og koste oss i avkjoelende vann, samt festing til salsamusikk foran Casa de la Musica, satt vi kursen videre mot Santiago de Cuba, med en natts stopp i Camagüey paa veien (der vi faktisk drakk oppholdets beste mojito og der rommet Anna og jeg bodde paa hadde et skikkelig kitsj akvarium bygget inn i veggen). Santiago de Cuba mottokk oss med foelgende hilsen:

"Santiago: Opproer i gaar, gjestfrihet i dag og heltedaader for alltid!"

Vi fikk et godt inntrykk av Santiago, til tross for at det var mange som forsoekte aa utnytte seg av turister der, og naar ryktene begynte aa svirre om at Raul Castro skulle tale i byen 1. januar, paa 50-aarsjubileet for den cubanske revolusjon, og at han skulle akkompagneres av presidentene Hugo Chavez, Evo Morales og Rafael Correra (Ecuador), la vi om planene fra aa tilbringe nyttaar i Havana til aa feire i Santiago.

Men foerst bar det oestover, via Guantanamo, og nordover over fjellene til den lille sjoeroverbyen Baracoa paa nordoestkysten. Selv vaar Audi slet oppover de bratte bakkene, men hva annet moette vi ikke halvveis opp enn en 70 aar gammel sveitser med hatt og en liten sekk paa en sikkert 30 aar gammel sykkel uten gir! I Baracoa ble det sene netter med livlige gratiskonserter paa torvet, strandliv og strabasioes klatring gjennom jungel og gjoerme opp paa fjellet El Yunque som gir fantastisk utsikt over kysten.

Glade og fornoeyde satt vi kursen tilbake til Santiago, der den fantastiske mor i huset som vi bodde i sistgang hadde satt verden paa hodet for aa skaffe oss husvaere. Hele byen var nemlig fullbooket for 50-aarsjulileet, blant annet av tusenvis av hippie-argentinere som gikk rundt i Che Guevara t-skjorte og drakk mate (argentisk te som drikkes med metallsugeroer) og feiret 50 aar med autoritaert og undertrykkende regime. Jippi! Kim og jeg maatte ta til takke med en illegal men trivelig Casa, mens Anna og Tobias fikk rom hos en ganske merkelig familie som til gjengjeld var legal.

Nyttaarsaften ble legendarisk: Vi feiret paa takterrassen til vaar kjaere "mor" Ana med hennes storfamilie og en haandfull andre utlendinger med helgrillet gris og mye annen god mat, samt superbillig lokal rom, cubansk roedvin (faktisk drikkbar!) og medbragt tequila fra Mexico. Svaert saa festlig ble det, og i ett-tiden satt vi kursen ut i gatene for aa finne en gatefest det gikk rykter om... den fant vi aldri, men vi fant en trapp der en familie danset og koste seg, og der forble vi utover natten mens vi drakk 15 aar gammel rom som Tobias kjoepte etter aa ha blitt dratt gatelangs og inn i et smug sammen med en av vaare nye venner, jeg foreleste om sosialdemokratiets fortreffelighet og de to blonde jentene hoeflig smilte til de lokale guttas forsoek paa floerting. Da musikken skiftet fra salsa til reggaeton, forsoekte en av vaare nye venner aa pushe sin soester (alder: usikker, men sannsynligvis ikke over 15) paa Tobias, og mens hun gnikket baken sin inntil Tobias sine edlere deler og gutten selv ikke visste om han skulle le eller graate, kom kveldens beste sitat: "Det her känns saa fel!"

1. januar, 50 aar siden Batista flyktet fra landet og kommunistene tok over makten. Spenningen i Santiago, byen der revolusjonsbevegelsen hadde sin spede begynnelse, var til aa ta og foele paa, og politiet sperret naa alle gater som ledet opp til Parque Cespedes der Castro og de andre skulle tale. Det viste seg snart at det var en total umulighet aa komme seg til plassen for aa overvaere talen, og i likhet med alle andre utlendinger og ikke-inviterte cubanere, maatte vi soeke oss til naermeste TV for aa se Raul Castro tale. Vi gikk hjem til Ana, bare to kvartaler unna der Raul talte og var lutter oere. Naar festivitetene var over, forsvant ogsaa sikkerheten, og vi kunne en time senere staa akkurat paa det punktet der Raul stod foran et enormt Cubansk flagg og leke "El Comandante". Hele verden, inkludert oss selv, ble skuffet over at jubileumsfeiringen ble saapass low-key. Ingen store fester i gatene, og heller ingen Chavez, Morales eller Carrera. Spinnville rykter alt sammen, med andre ord. Men det var helt klart en spesiell opplevelese aa vaere paa Cuba ved denne anledningen, og en god bunke av den revolusjonaere myndighetsavisen "Granma" datert 1. januar 2009, med massevis av historiske bilder og historier fra revolusjonen, ble kjoept inn (dere finner dem paa Ebay i loepet av vaaren :)

Ana paastod at hun gjennom en venninne hadde ordnet oss bussbilletter til Havana 2. januar, billetter som dagen foer hadde vaert umulig aa oppdrive fram til 8. januar (og vi som skulle fly fra Havana til Mexico 5. januar....!). Vel, 2. januar viste det seg fort at disse billettene var ikke-eksisterende, og vi saa for oss mye venting de neste par dagene paa aa faa billettene til folk som ikke moette opp til bussavgang. Plutselig blir vi allikevel skippet i all hast inn paa en ventende liten buss, mens gardiner blir dratt for og doerer blir lukket. Helt klart en illegal affaere, men i et land der ingenting fungerer, maa man ta til takke med saant. 14 timer senere var vi atter tilbake i Havana, der revolusjonsmuseet, strandliv, pizza og oel fyllte de siste dagene foer avreise til Mexico 5. januar.

Likte jeg Cuba? Ja! Men ikke et uforbeholdent "ja". Kommunisme funker ikke, det er aapenbart. Man blir drittlei av at service er ikke-eksisterende hos statseide selskap (altsaa ALT bortsett fra casas), og uttrykket SS, Sosialistservice, ble fort en gjenganger. I motsetning til det romantiserte inntrykket mange blinde venstrehippier foersoeker aa gi av Cuba eksisterer det massevis av fattigdom og ikke minst store forskjeller i det jeg vil kalle det cubanske klassesamfunnet. Disse klasseforskjellene eksisterer fordi noen mottar penger fra familie i USA og Europa, mens andre ikke gjoer det, og fordi noen har store hus som de kan leie ut rom til utlendinger i, mens andre ikke har det (eller ikke faar tillatelse av myndighetene). Jeg var ogsaa overrasket over aa hoere at 90 % av alle hjem paa Cuba er privateide, noe som jo er positivt. Det er det ogsaa at alle cubanere har rett til tak over hodet, om de ikke har noe selv faar de det av staten. Mye er bra med Cuba, men at systemet maa endres er det ingen tvil om. Kanskje revolusjonen var bra for det cubanske folk, slik at de kunne slippe unna Batistas tyranni og USAs sterke kontroll. Men 50 aar er mer enn nok. En demokratisk revolusjon boer komme snart, uten amerikansk innblanding!

Uansett, dette sitatet fra "mor" Ana oppsummerer best mitt inntrykk av Cuba:

"Det beste med Cuba er den menneskelige varmen".

Magesjukelindring paa mayavis

San Cristobal de las Casas, Chiapas, Mexico

Mot akkutt magesjuke og heftig spying:

- Gaa ut i hagen og plukk en kvast mynte
- Vask mynten
- Putt mynten i en liten kjele med vann og kok opp
- Ta en stk. maistortilla og legg over gassblusset
- La tortillaen ligge der til den tar fyr og blir svart
- Putt den brennende tortillaen oppi kjelen med vann og mynte
- La det hele koke i et par minutter
- Sil av vannet og drikk det som te

Det kunne jo ikke vare evig. Etter aa ha tilbragt 14 av de siste 19 maanedene i utlandet (ja, utviklingsland, vil vel mange si), der jeg ikke har vaert sjuk en eneste gang, slo det i gaar til for full kraft. Mens Anna og jeg satt og noet bedre roedvin paa en tapasrestaurant i gaten Real de Guadalupe, merket jeg at noe var i eiming. Svimlende fant jeg veien hjem til mitt nye meksikanske hjem, der jeg bor sammen med bestemor, mor og soenn i huset. Like etterpaa staar jeg godt boeyd over toalettskaalen mens de siste dagers tacos, tapas, roedvin, bananer og oel med urovekkende god presisjon fant veien ut av magen min den veien de ogsaa hadde kommet inn.

Men heldigvis fantes det altsaa raad i morges, og bestemor ga meg en lang leksjon i alle mulige former for lindring av magesyke. Saa naa er jeg mye bedre, men merker at energinivaaet ikke er helt paa topp. Men det kommer nok snart tilbake.