tirsdag 17. februar 2009

Kommer ikke hjem paa en stund. Send mer penger.

San Jose, Costa Rica

Egentlig.

Egentlig skulle jeg reist hjem fra Panama 13. mars. Om under en maaned. Egentlig.

Egentlig skulle jeg vaert paa Studentersamfunnets 75-aarsjubileum 21. mars og kost meg masse. Egentlig.

Egentlig skulle jeg opp paa fjellet og besoekt Hans-Didrik, staatt paa snowboard og spist god mat. Egentlig.

Egentlig skulle jeg turnert foreldre, soesken og noen nye kjente i Foerde i loepet av mars. Egentlig.

Men for aa parafrasere Renton i tidenes beste film, Trainspotting:
"I chose not to go home. I chose something else."

Jeg kommer ikke hjem 14. mars. Jeg har kjoept meg ny billett, jeg. Og med den lander jeg i Norge 24. april. Saa foer den tid faar jeg kanskje undersoekt spennende land som Colombia og Venezuela.

Hvorfor, spoer du?

Fordi om tre timer lander verdens herligste jente paa flyplassen i San Jose, og hun skal jeg reise sammen med de neste par maanedene. Jeg kaller henne kjaeresten min.

Hvorfor ikke, tenkte jeg.

søndag 8. februar 2009

Out and about in America Central

Utila, Islas de Bahia, Honduras

Jeez... en maaned har gaatt siden jeg satt foettene paa fastlandet igjen etter eventyret paa Cuba. Og for aa vaere helt aerlig, saa synes jeg det virker mye lenger siden. Spesielt med tanke paa alt det fantastiske jeg og mine to reisekompanjonger Anna og Tobias har opplevd i loepet av denne tida. Maya-ruiner, surfing, dykking, masse guacamole, sjukdom, sinnsykt god kaffe, spanskundervisning, verdens galeste kirke, en bursdagsfeiring, fyrverkeri, regn og sol, en trafikkulykke med paafoelgende kaos, to punkteringer, tidligere geriljasoldater og en masse, masse annet, er noen av stikkordene....

Flyet fra Havana gikk til Cancun, Mexicos stoerste resort paa Yucatan-halvoeya. Men vi hadde maal om aa komme oss vekk derfra saa fort som mulig, og hoppet paa en baat til Isla Mujeres (Kvinnenes Oey) som ligger like utenfor. Der tok vi oss tre-fire dager med pur avslapping paa stranda, foelte vi trengte det etter Cuba der det gikk i hundre hele veien. Kritthvite strender og azurblaatt hav, kan det bli bedre? Ja. Veldig mange amerikanske turister som suste rundt i golfbilene sine gjorde at opplevelsen ikke var helt super. Men vi fikk i alle fall ned pulsen. Det mest dramatiske som skjedde var vel at jeg klarte aa miste de hvite hawaiana-sandalene mine, som hadde vaert mine faste foelgesvenner paa turen saa langt... jeg har dessverre ikke funnet en sjappe som selger hawaianas ennaa....

Jeg hadde gledet meg masse til aa komme tilbake til Mexico, og hadde fortalt mine kjaere venner om all den gode maten som ventet dem. Men Yucatan var helt klart et annet Mexico enn det jeg forlot. En amerikansk turistmaskin uten like er ikke saa veldig eksotisk. Maten var daarlig og prisene hoeye nok til aa ta knekken paa ethvert backpackerbudsjett. Men vi fortsatte reisen sydover. Vi var naa i Maya-land, og ville se Tulum-ruinene. Vi hadde hoert at de ikke var saa fantastiske, men det faktum at de laa paa noen klipper over havet skulle gjoere opplevelsen mer dramatisk. Nok engang, altfor mange amerikanske turister gjorde at vi dro derfra igjen etter en halvtime. Men vi koste oss paa hostellet med trivelige mennesker, foerst og fremst to tyske og en nederlandsk jente som jeg ble kjent med i Guanajuato foer jul, som vi naa traff igjen. En kveld lagde vi massevis av nam-nam guacamole og fajitas, nok til aa mette halve hostellet.
Deborah og jeg kokkelerer i Tulum

En dag snorklet vi i cenoter, det vil si underjordiske elver og innsjoer som var fulle av dryppstein og spennende fjellformasjoner. Vi skulle gjerne ha dykket, men en kraftig forkjoelelse satt en stopper for det... det hadde nok uansett vaert en sykt klaustrofobisk opplevelse! Fra Tulum tok vi nattbussen til Palenque, for aa se flere Maya-ruiner. Palenque ligger ute i jungelen, og har rykte paa seg for aa vaere blant de mest fantastiske Maya-ruinene som finnes, og vi ble ikke skuffet! Vi leide Edgar, en trivelig guide, som tok oss rundt og fortalte om de fascinerende kongene, menneskeofringene, det hellige ballspillet der vinneren ble premiert med doeden, og han tok oss ut i jungelen for aa titte paa noen av de tusenvis av ruinene som fremdeles ligger under traer og mose, og vi klatret ned i et hull i bakken og gjennom eldgamle underjordiske ganger. Virkelig verdt pengene!
Palenque

Temple of Inscriptions, Palenque

Fra Palenque hoppet vi ogsaa paa en tur til de fantastiske fossefallene i Agua Azul. Stedet har faatt navnet etter den krystallklare blaafargen paa vannet, og til tross for regn koste vi oss med bading, tarzantau og den beste appelsinjuicen jeg har smakt i hele mitt liv!




Etter et par netter i jungelhytte utenfor Palenque, bar det videre paa buss til noe av det jeg gledet meg mest til i hele Mexico: Chiapas-provinsen og byen San Cristobal de las Casas. San Cristobal var sentrum for verdens oppmerksomhet en januardag i 1994, da EZLN-geriljaen (Ejercito Zapatista de la Liberacion Nacional, eller Den zapatistiske haeren for nasjonal frigjoering) tok over denne og tre andre byer i Chiapas og startet sin kamp for rettighetene til fattige mayaindianere og demokrati mot det korrupte mexicanske regimet. Det hele endte selvsagt i en ganske blodig borgerkrig, og selvom kamper ikke paagaar naa lenger, er det svaert spent mellom EZLN og regjeringen, og Zapatistene har flere steder opprettet samfunn som er helt avskaaret fra omverdenen, kalt 'sneglehus', der de hevder at ekte demokrati er styringsformen. Under oppholdet i San Cristobal laerte jeg mye mer om Zapatist-bevegelsen, og fikk helt klart mye stoerre sympati for dem jo mer jeg laerte, baade av en noe ensidig dokumentar vi saa og gjennom samtaler med spansklaereren min som ogsaa underviste i konstitusjonell rett ved universitetet i byen, og dermed hadde god peiling paa hva Zapatistene har hatt aa si for utvikling av demokrati i Mexico de siste femten aarene. Nettopp dette skiller EZLN fra vanlige venstregeriljaer i Latin-Amerika og andre steder: deres fokus paa at maalet er fullt demokrati, ikke noe tullekommunisme. De har oppnaadd mye, men kampen er dessverre fremdeles langt fra vunnet. Korrupsjonen florerer, og urinnvaanerne i Chiapas sliter fortsatt med aa faa leve som de vil.

Calle Real de Guadalupe, San Cristobal de Las Casas

San Cristobal skuffet heller ikke naar det kom til arkitektur og trivlighetsfaktor. Dette er en gammel koloniby med masse farger, verdens beste kaffe, mye kulturliv og godt uteliv. Det siste fikk vi dessverre ikke ta saa mye del i, for vi ble sjuke alle tre... Foerst Tobias, deretter jeg og saa Anna. Jeg var heldigvis bare sjuk i litt under ett doegn, men magekrampene og feberfantasiene var ille nok for det. Noe annet som drepte opplevelsen litt, selvom det tidvis var litt koselig, var kulda. Om kvelden og natten kroep kvikksoelvet ned mot frysepunktet, og vi maatte gaa til innkjoep av luer, skjerf og vanter. Det var rett og slett bikkjekaldt og full julestemning!

I en cafe paa hovedplassen i byen traff jeg tilfeldigvis paa Kristi og Lindsay, to canadiske kjenninger fra surfestranden Chacahua i Mexico foer jul. Sammen med Jean fra Quebec hadde de naa beveget seg inn i landet paa sin surferoadtrip, og latt brettene faa toerke for en stund. Vi hoppet inn i bilen deres og ble med til den lille byen San Juan Chamula, en halvtime paa utsiden av San Cristobal. Stedet er kjent for sine svaert autonome, indianske innbyggere, som blander katolisismen med gammel indiansk religion. En pekepinn paa hvor mye de faktisk skiller seg fra vanlige katolikker er at de holder doeperen Johannes hoeyere enn Jesus. Like dumt som noe annet, tenker du kanskje. Ja, men sykt spesielt i alle fall! Lite visste vi foer vi ankom at akkurat denne dagen var San Sebastian-festivalen, en av de viktigste hoeytidene i Chamula. Det betydde masse musikk (selvsagt skal vi ha tre enorme band som spiller forskjellig musikk samtidig rett ved siden av hverandre!!), masse hjemmelaget fyrverkeri (skikkelig skummelt!) og masse galninger inni kirken.

Fyrverkerimann i Chamula


Kirken i Chamula

Og kirken i Chamula er hele hovedattraksjonen... noe mer bisarr opplevelse har jeg aldri hatt i hele mitt liv. Kirken er uten elektrisk lys, men vi anslo et sted mellom 5000 og 8000 levende lys i det lille rommet. Luften er fyllt av sterk roekelse fra brente furunaaler, og gulvet er ogsaa dekket med furukvister. Overalt ligger og sitter folk paa gulvet mens de graatende tilber dokker som henger paa veggen (eller statuer, som noen vil kalle dem). Statuene av noen helgner som visstnok skal ha oppfoert seg daarlig har faatt armene kappet av, og staar bakerst i kirken. Seremonien avsluttes med at man nyter store mengder brus, sprit og oel ved utgangen, og fremfor alt Coca Cola! Cola er av en eller annen syk grunn blitt en sentral hjoernestein i spirituelle seremonier for indianerne i Chiapas. Cola skal nemlig drive ut onde aander. Jeg mistenker derimot at dette bare er en sykt suksessfull markedsfoeringsbedrift fra The Coca Cola Company. Ah, globaliseringens herlige konsekvenser! Paa museet for mayamedisin saa vi blant annet ogsaa en video om hvordan mayajordmoedre arbeider under foedsler. Hele foedselsprosessen starter med at jordmor svirrer to flasker kola (i akkurat dette tilfellet Pepsi) rundt hodet paa den vordende mor....! Syyyyyyykt! (prosessen fortsetter forresten med at det samme gjoeres med en oeks og en machete, at barnet etter foedselen blir vasket med klaerne paa, og at far graver ned morkaken i gulvet i et hjoerne av huset...! Hallo, kan noen komme med litt folkeopplysning, vaer saa snill????!!!)

Men dagen i Chamula var helt kart et av de store hoeydepunktene paa turen saa langt. Spanskundervisningen i San Cristobal kan absolutt anbefales! Jeg ble en kloepper paa subjunktiv (eh... kanskje ikke helt, men flinkere i alle fall!) og hadde mange interessante samtaler med konversasjonslaereren min, der jeg blant annet forklarte ham systemet med sedvane i Norge, og at parlamentarismen har fungert plettfritt siden 1884 til tross for at den ikke er skrevet ned noe sted i grunnloven. Dette var selvsagt mexicaneren sjokkert over, for i Mexico skriver man alt inn i grunnloven for aa sikre seg mot juks og fanteri, og politikere med makten endrer selvsagt den samme grunnloven med nettopp juks og fanteri dersom den ikke skulle passe seg akkurat der og da.

Morgene da vi skulle reise fra San Cristobal klarte ikke Anna aa vaakne i tide, saa jeg sa farvel til Tobias og hoppet paa bussen mot Guatemala. Det var goey aa vaere tilbake i byen Quetzaltenango (for enkelhets skyld kalt Xela) igjen, etter aa ha gaatt meg vill i gatene i denne lett kriminelle byen i 2001. Tobias og Anna kom seg ogsaa til Xela senere samme kveld, og vi kom oss paa fest med organisasjonen Quetzaltrekkers, som guider reisende opp paa fjellene i naerheten og gir alle pengene de tjener til aa drive barnehjem og skoler i byen. Det hele endte med at jeg valgte aa bruke helgen til aa klatre opp Mellom-Amerikas hoeyeste topp, Tajumulco, sammen med 15 andre av varierende nasjonalitet.

Paa toppen av Tajumulco

Turen opp paa Tajumulco var hoeydepunktet (i dobbel forstand) paa denne reisen saa langt. Nordmennene Anja og Eivind var ogsaa med, og som gode nordmenn laa vi alltid i teten av gruppa etter at vi gikk av bussen paa 3000 moh og kjempet oss opp mot toppen som ventet 1222 meter hoeyere oppe. Tajumulco er en utdoedd vulkan, og fra toppen kan man paa klarvaersdager se helt til kysten av El Salvador. De siste helgene hadde det dessverre vaert bikkjekaldt og regn, men heldige som vi var kunne vi trekke opp i bar overkropp under en straalende sol fra knallblaa himmel. Overnattingen paa 4000 meter var derimot bitende kald, og det hjalp ikke at tusenvis av stjerner lyste over base camp. Kl. 4.30 sto vi opp og begynte paa den siste biten opp mot toppen i moerket, og vel oppe kunne vi nyte en fantastisk soloppgang og vulkanutbrudd i horisonten.

Anna og Tobias hadde aldri vaert i Guatemala tidligere, og ville derfor faa med seg turistfavorittene Antigua og Lago de Atitlan. Jeg var der i 2001, og hoppet derfor paa bussen mot El Salvador. Jeg ville surfe! Mine venner joinet meg et par dager senere, og vi hadde en fantastisk uke paa stranden El Tunco utenfor La Libertad, med en heidundrande feiring av Tobias sin 25-aarsdag. Boelgene var dessverre skuffende daarlige, El Tuncos gode rykte tatt i betraktning, men jeg fikk da noen boelger, og noen av dem veeeldig store! Det var uansett herlig aa vaere ute og padle igjen, og mot slutten kom ogsaa Jean, Kristi og Lindsay nedover med sitt trivelige selskap. Vi hadde ogsaa en spennende fredag med David, som jeg kjenner fra sist jeg var i El Salvador, og vi kruste rundt i en leiebil i San Salvadors trafikk og besoekte en camp for gamle geriljasoldater der vi laerte om borgerkrigen og presidentvalget som skal finne sted i mars.


Vi nyter solnedgangen i El Tunco, El Salvador

Vi suste videre til Copan, Honduras. Nytt land, nye muligheter. Denne gangen hadde vi med oss oesteriksk-italienske David som vi hadde blitt kjent med i El Tunco, en virkelig herlig fyr. I Copan ventet nye mayaruiner, men ikke foer vi hadde kommet oss forbi en 5 timer lang trafikkork paa veien, grunnet en trailer med kjemikalier som hadde kjoert av den trange veien. Jaja, ut paa tur, aldri sur! Copan-ruinene var helt klart flotte, men ikke saa imponerende som Palenque. Vi hadde dog en trivelig kveld med guiden vaar, som tok oss med paa soesterens restaurant der vi fikk smake tradisjonell mayavin, saften fra rotten frukt!

Vi er fremdeles i Honduras, men naa altsaa paa nordkysten. Jeg befinner meg paa oeya Utila i Karibien, og vi er her for aa dykke. Anna tar dykkerlappen, og Tobias og jeg leker oss rundt i vannet. Dessverre er det litt kaldt og det regner, men prognosene sier at sola kommer i morgen og blir saa lenge vi blir her (en ukes tid?). Vi var ute og dykket i gaar, foerst paa et vrak som var ganske stilig, og deretter hadde vi et ganske verdiloest dykk paa et rev med veldig lite fisk. Bra at et dykk bare koster 25 dollar! I morgen baerer det forhaapentligvis til nordkysten av oeya, der det skal vaere mye mer akvatisk liv. Jeg funderer ogsaa paa aa ta kitesurfingtimer, det er ogsaa veldig billig her.

Vel, det var en lang fortelling om hva jeg har opplevd den siste maaneden. Som sagt, saa er det masse, og masse jeg ikke har giddet aa skrive her, baade for deres og for min egen del. Men mange historier venter de som vil hoere (og ikke minst se bilder) utpaa vaaren engang...

Jeg har det helt utrolig fantastisk paa tur, og misunner ikke dere der hjemme som sliter med snoe, kulde og busser som kommer kjoerende inn gjennom stueveggen!

Varm klem fra Onkel reisende Stig!

onsdag 21. januar 2009

Cuba: Para nosotros siempre es 26


Vel, det er jo en stund siden jeg forlot Cuba. Ja faktisk over to uker... Mye har skjedd paa den tiden (ikke bare at USA har faatt ny president og Israel har klart aa massakrere halve Gaza). Men her er en liten oppsummering av hvordan livet var under mine to uker paa Cuba!

Hele Cuba-opplevelsen startet ikke paa den aller beste maate, maa jeg si. For aa spare penger og slippe aa staa opp tidlig (flyet mitt skulle gaa kl. 6.40 om morgenen), sov jeg den siste natten paa gulvet paa flyplassen i Mexico City. Dvs. jeg sov vel ikke saa mye mer enn en time paa det steinharde gulvet (som, forresten, var av stein). Ved innsjekking fikk jeg beskjed om at turistkortet/visumet mitt var saa slitt etter aa ha ligget noen uker i sekken, at jeg maatte kjoepe nytt... penger ut av vinduet der og ja. Deretter var flyet forsinket med en time. Og naar jeg foerst kom til Havana kom ikke bagasjen min fram foer to dager senere. Og hotellet fant ikke reservasjonen min... men, men. Litt troebbel skal man moete paa tur. Jeg hadde det fint sammen med Erik fra Canada som jeg traff paa flyet selv uten bagasje, og foerste kveld i La Habana ble faktisk legendarisk.

Erik og jeg gikk ut for aa drikke noen mojitos, og senere paa kvelden traff vi en kar i gata like ved hotellet mitt. Han var paa vei til aa kjoepe en flaske rom fra et hull i veggen (en flaske Havana Club til 30 kroner!). Denne spanderte vi paa ham og han med ned paa El Malecon, Havanas brede paradegate langs havet, der flaska gikk hyppig fra munn til munn. Vaar venn dro oss snart med i en eller annen form for kollektivtransport, og plutselig befant vi oss ute i en forstad med sovjet-blokker der folk hang og danset rundt en kiosk. Mer rom og mer oel, og mer moro med de lokale. Men til slutt ville selvsagt vaar venn pushe damer paa oss (den typen som du betaler for...), og dermed fikk vi nok. Tilbake til sentrum bar det, og da vi forlot vaar venn, tryglet han oss om penger foer vi sa god natt.

Dette skulle bli en gjenganger paa Cuba, dessverre. Prostitusjon og tigging blir man ganske lei veldig fort. Det er veldig aapenbart at folk er desperate etter aa tjene penger for aa ta del i Cubas "andre" oekonomi, den som inkluderer konvertible pesos, myntenheten som turister forventes aa benytte seg av, og som man ikke kommer utenom saa lett. Vi laerte oss allikevel fort (ja, allerede foerste kveld) aa ha cubanske pesos (aka "sjoeroeverpenger") klare for aa kjoepe billige (og som regel ikke saa veldig gode) pizzaer fra hull i veggen til den nette sum av 1,50 kroner.

Paa dag nummer to moette jeg endelig Anna, Tobias og Kim fra Sverige. Anna traff jeg paa en thailandsk strand i fjor, og vi hadde avtalt aa treffes paa Cuba for aa reise videre gjennom Mellom-Amerika sammen. Hennes kompis Tobias hadde ogsaa samme plan, mens Kim hadde moett Anna og Tobbe i Peru og ble med til Cuba, foer hun satt kursen hjem til Sverige igjen. Etter et par artige dager i Havana med guiding gjennom fantastiske La Habana Vieja (Gamlebyen), besoek paa legendariske Casa de la Musica (som dessverre ikke var helt i hundre akkurat den kvelden og som kostet FLESK!), var maalet aa skaffe seg en leiebil for aa se resten av landet.

Ingen leiebil var aa oppdrive i Havana, saa vi hoppet paa en tretimers taxitur i en stappfull Lada fra 80-tallet (bussen var selvsagt full) til Varadero, en av Cubas stoerste charterdestinasjoner (les: fulle canadiere paa all inclusive-ferie) for aa soeke lykken der. Etter aa ha traalet rundt i "byen" i tre timer paa julaften morgen fant vi én eneste bil: en moerkeblaa Audi A4 som laa ca. 50 % hoeyere i pris enn hva vi planla aa bruke. Men vi tok den, avtalte aa aldri mer snakke om prisen og noet hver eneste time (32 i alt i loepet av en uke, jeg var selvsagt eneste med lappen, saa jeg maatte kjoere hele veien......) vi tilbragte i dette konfortable fartsvidunderet.
Aa se Cuba fra leiebil kan definitivt anbefales. Man kan stoppe hvor man vil og reise naar man vil, og dette er en fantastisk luksus i et land hvor det er faa langdistansebusser som turister har raad til aa ta, og der disse (spesielt i hoeysesongen og rundt smaastore hendelser som 50-aarsjubileer for revolusjonen...) fylles opp lang tid i forveien. Vi stoppet akkurat hvor vi ville og kom i prat med folk paa de mest gudsforlatte steder (altsaa, ja, jeg innser jo at hele verden er gudsforlatt, men altsaa, det er et uttrykk... eller, hvis gud aldri var her, da kan han vel heller ikke ha forlatt....? anyways). Vi koste oss med de tre CDene vi hadde: 1) Casa Verde, et hippiekollektiv fra Mexico som jeg var paa konsert med i Guanajuato (CD-coveret var selvsagt en haandtegnet hasjplante, om selve CDen var fremstilt oekologisk vites ikke..) 2) Carlos Puebla (en kjent gammel cubansk visesanger) sine revolusjonaere sanger, derav slagerne "Hasta Siempre" om Che Guevara og "Para nosotros es siempre 26", sangen om den revolusjonaere 26. Juli-bevegelsen til Fidel Castro; 3) CD-en til en gjeng lokale gamlinger fra en bar i Santiago de Cuba som ogsaa inkluderte Che Guevara-sangen (selvsagt) og vaar nye favorittlaat: "Toma chocolate, paga lo que debes" ("Drikk sjokolade (varm saadann), betal det du skylder"). Etter 32 timer med disse CDene sitter de fleste melodier og tekster som et skudd, og allsang var ikke et ukjent fenomen paa den Cubanske landeveien.

Vel, fartsvidunder, skrev jeg. En episode maa allikevel nevnes der dette bildet nyanseres (Tobias, du faar unnskylde at jeg forteller dette, til tross for eden vi avla): Paa en bittesmal cubansk landevei kruser vi av gaarde i 120 km/t og foeler oss som kongene av landeveien. Plutselig suser noe gult forbi (i samme retning!) og det gaar ikke lenge foer vi oppdager at dette er en av de mange Ladaene fra 80-tallet, ogsaa denne fyllt til randen av passasjerer! Den maa ha gjort omlag 150 km/t!!!

Paa julaften startet altsaa dagen i forferdelige Varadero, og vi satt kursen sydoestover, via koselige Cienfuegos, der vi spiste en heller slapp julelunch (kylling med boenner og ris, hehe), og stakk videre til dagens hovedmaal: de brosteinslagte gatene i Trinidad de Cuba. Her noet vi en enda verre julemiddag paa en "fancy" restaurant. Kulinariske opplevelser og Cuba gaar som regel ikke haand i haand, og det er absolutt ingen sammenheng mellom hoeye priser og hoey kvalitet. Vi laerte snart (dagen etter) at det loenner seg aa spise der man bor, nemlig hjemme hos folk. Cuba har et herlig system der private faar leie ut to rom til 25 dollar stk. per natt i huset sitt, Casas Particulares, noe de gladelig gjoer. Dette gir cubanerne mulighet til aa tjene virkelige penger og gir oss muligheten til aa komme lettere i kontakt med fantatiske cubanere. For cubanere flest er herlige, hjelpsomme og utrolig varme mennesker! Og i Trinidad bodde vi hjemme hos Carmen og Pupito, og noen bedre Casa kunne vi knapt oensket oss. 1. juledagsmaaltidet var bestod av fantastiske reker og marinert hummer, og det til en pris som ikke skremte vannet av oss. Priser paa Cuba har nemlig en tendens til aa gjoere det. For for dem av dere som skulle tro noe som helst annet: Cuba er veldig dyrt!


Etter noen deilige dager med strandliv og ikke minst gaatur gjennom jungelen til fossefallet Salto de Caburni, der vi baded og koste oss i avkjoelende vann, samt festing til salsamusikk foran Casa de la Musica, satt vi kursen videre mot Santiago de Cuba, med en natts stopp i Camagüey paa veien (der vi faktisk drakk oppholdets beste mojito og der rommet Anna og jeg bodde paa hadde et skikkelig kitsj akvarium bygget inn i veggen). Santiago de Cuba mottokk oss med foelgende hilsen:


"Santiago: Opproer i gaar, gjestfrihet i dag og heltedaader for alltid!"
Vi fikk et godt inntrykk av Santiago, til tross for at det var mange som forsoekte aa utnytte seg av turister der, og naar ryktene begynte aa svirre om at Raul Castro skulle tale i byen 1. januar, paa 50-aarsjubileet for den cubanske revolusjon, og at han skulle akkompagneres av presidentene Hugo Chavez, Evo Morales og Rafael Correra (Ecuador), la vi om planene fra aa tilbringe nyttaar i Havana til aa feire i Santiago.
Men foerst bar det oestover, via Guantanamo, og nordover over fjellene til den lille sjoeroverbyen Baracoa paa nordoestkysten. Selv vaar Audi slet oppover de bratte bakkene, men hva annet moette vi ikke halvveis opp enn en 70 aar gammel sveitser med hatt og en liten sekk paa en sikkert 30 aar gammel sykkel uten gir! I Baracoa ble det sene netter med livlige gratiskonserter paa torvet, strandliv og strabasioes klatring gjennom jungel og gjoerme opp paa fjellet El Yunque som gir fantastisk utsikt over kysten.

Glade og fornoeyde satt vi kursen tilbake til Santiago, der den fantastiske mor i huset som vi bodde i sistgang hadde satt verden paa hodet for aa skaffe oss husvaere. Hele byen var nemlig fullbooket for 50-aarsjulileet, blant annet av tusenvis av hippie-argentinere som gikk rundt i Che Guevara t-skjorte og drakk mate (argentisk te som drikkes med metallsugeroer) og feiret 50 aar med autoritaert og undertrykkende regime. Jippi! Kim og jeg maatte ta til takke med en illegal men trivelig Casa, mens Anna og Tobias fikk rom hos en ganske merkelig familie som til gjengjeld var legal.

Nyttaarsaften ble legendarisk: Vi feiret paa takterrassen til vaar kjaere "mor" Ana med hennes storfamilie og en haandfull andre utlendinger med helgrillet gris og mye annen god mat, samt superbillig lokal rom, cubansk roedvin (faktisk drikkbar!) og medbragt tequila fra Mexico. Svaert saa festlig ble det, og i ett-tiden satt vi kursen ut i gatene for aa finne en gatefest det gikk rykter om... den fant vi aldri, men vi fant en trapp der en familie danset og koste seg, og der forble vi utover natten mens vi drakk 15 aar gammel rom som Tobias kjoepte etter aa ha blitt dratt gatelangs og inn i et smug sammen med en av vaare nye venner, jeg foreleste om sosialdemokratiets fortreffelighet og de to blonde jentene hoeflig smilte til de lokale guttas forsoek paa floerting. Da musikken skiftet fra salsa til reggaeton, forsoekte en av vaare nye venner aa pushe sin soester (alder: usikker, men sannsynligvis ikke over 15) paa Tobias, og mens hun gnikket baken sin inntil Tobias sine edlere deler og gutten selv ikke visste om han skulle le eller graate, kom kveldens beste sitat: "Det her känns saa fel!"




1. januar, 50 aar siden Batista flyktet fra landet og kommunistene tok over makten. Spenningen i Santiago, byen der revolusjonsbevegelsen hadde sin spede begynnelse, var til aa ta og foele paa, og politiet sperret naa alle gater som ledet opp til Parque Cespedes der Castro og de andre skulle tale. Det viste seg snart at det var en total umulighet aa komme seg til plassen for aa overvaere talen, og i likhet med alle andre utlendinger og ikke-inviterte cubanere, maatte vi soeke oss til naermeste TV for aa se Raul Castro tale. Vi gikk hjem til Ana, bare to kvartaler unna der Raul talte og var lutter oere. Naar festivitetene var over, forsvant ogsaa sikkerheten, og vi kunne en time senere staa akkurat paa det punktet der Raul stod foran et enormt Cubansk flagg og leke "El Comandante". Hele verden, inkludert oss selv, ble skuffet over at jubileumsfeiringen ble saapass low-key. Ingen store fester i gatene, og heller ingen Chavez, Morales eller Carrera. Spinnville rykter alt sammen, med andre ord. Men det var helt klart en spesiell opplevelese aa vaere paa Cuba ved denne anledningen, og en god bunke av den revolusjonaere myndighetsavisen "Granma" datert 1. januar 2009, med massevis av historiske bilder og historier fra revolusjonen, ble kjoept inn (dere finner dem paa Ebay i loepet av vaaren :)

Ana paastod at hun gjennom en venninne hadde ordnet oss bussbilletter til Havana 2. januar, billetter som dagen foer hadde vaert umulig aa oppdrive fram til 8. januar (og vi som skulle fly fra Havana til Mexico 5. januar....!). Vel, 2. januar viste det seg fort at disse billettene var ikke-eksisterende, og vi saa for oss mye venting de neste par dagene paa aa faa billettene til folk som ikke moette opp til bussavgang. Plutselig blir vi allikevel skippet i all hast inn paa en ventende liten buss, mens gardiner blir dratt for og doerer blir lukket. Helt klart en illegal affaere, men i et land der ingenting fungerer, maa man ta til takke med saant. 14 timer senere var vi atter tilbake i Havana, der revolusjonsmuseet, strandliv, pizza og oel fyllte de siste dagene foer avreise til Mexico 5. januar.

Likte jeg Cuba? Ja! Men ikke et uforbeholdent "ja". Kommunisme funker ikke, det er aapenbart. Man blir drittlei av at service er ikke-eksisterende hos statseide selskap (altsaa ALT bortsett fra casas), og uttrykket SS, Sosialistservice, ble fort en gjenganger. I motsetning til det romantiserte inntrykket mange blinde venstrehippier foersoeker aa gi av Cuba eksisterer det massevis av fattigdom og ikke minst store forskjeller i det jeg vil kalle det cubanske klassesamfunnet. Disse klasseforskjellene eksisterer fordi noen mottar penger fra familie i USA og Europa, mens andre ikke gjoer det, og fordi noen har store hus som de kan leie ut rom til utlendinger i, mens andre ikke har det (eller ikke faar tillatelse av myndighetene). Jeg var ogsaa overrasket over aa hoere at 90 % av alle hjem paa Cuba er privateide, noe som jo er positivt. Det er det ogsaa at alle cubanere har rett til tak over hodet, om de ikke har noe selv faar de det av staten. Mye er bra med Cuba, men at systemet maa endres er det ingen tvil om. Kanskje revolusjonen var bra for det cubanske folk, slik at de kunne slippe unna Batistas tyranni og USAs sterke kontroll. Men 50 aar er mer enn nok. En demokratisk revolusjon boer komme snart, uten amerikansk innblanding!

Uansett, dette sitatet fra "mor" Ana oppsummerer best mitt inntrykk av Cuba:
"Det beste med Cuba er den menneskelige varmen".

lørdag 17. januar 2009

Magesjukelindring paa mayavis

San Cristobal de las Casas, Chiapas, Mexico

Mot akkutt magesjuke og heftig spying:

- Gaa ut i hagen og plukk en kvast mynte
- Vask mynten
- Putt mynten i en liten kjele med vann og kok opp
- Ta en stk. maistortilla og legg over gassblusset
- La tortillaen ligge der til den tar fyr og blir svart
- Putt den brennende tortillaen oppi kjelen med vann og mynte
- La det hele koke i et par minutter
- Sil av vannet og drikk det som te

Det kunne jo ikke vare evig. Etter aa ha tilbragt 14 av de siste 19 maanedene i utlandet (ja, utviklingsland, vil vel mange si), der jeg ikke har vaert sjuk en eneste gang, slo det i gaar til for full kraft. Mens Anna og jeg satt og noet bedre roedvin paa en tapasrestaurant i gaten Real de Guadalupe, merket jeg at noe var i eiming. Svimlende fant jeg veien hjem til mitt nye meksikanske hjem, der jeg bor sammen med bestemor, mor og soenn i huset. Like etterpaa staar jeg godt boeyd over toalettskaalen mens de siste dagers tacos, tapas, roedvin, bananer og oel med urovekkende god presisjon fant veien ut av magen min den veien de ogsaa hadde kommet inn.

Men heldigvis fantes det altsaa raad i morges, og bestemor ga meg en lang leksjon i alle mulige former for lindring av magesyke. Saa naa er jeg mye bedre, men merker at energinivaaet ikke er helt paa topp. Men det kommer nok snart tilbake.

fredag 19. desember 2008

God jul! (Cuba, here I come!)

Guanajuato, Guanajuato, Mexico

Soendag morgen setter jeg meg paa flyet fra Mexico City til Havana, og to uker paa Cuba inkludert jul, nyttaar og cubansk nasjonaldag (50-aarsjubileum for den cubanske revolusjonen 1. januar!) venter meg. Dette blir definitivt et nytt og spennende kapittel paa reisen! Jeg har forberedt meg med aa gaa paa shopping paa et kjoepesenter her i Guanajuato, der jeg har kjoept alt fra tennisballer og baseballballer til saape, shampo og godteri. Det er jo jul, og paa Cuba er det etter hva jeg har hoert mangel paa slike ting. Gleder meg til aa kunne levere ut til julegaver til trivelige mennesker jeg treffer mens jeg reiser rundt i "sosialismens fyrtaarn"!

Den oppmerksomme leser legger merke til at jeg befinner meg i akkurat samme by naa som jeg gjorde da jeg skrev forrige innlegg for en uke siden, nemlig i Guanajuato. "Han har sikkert bare kommet tilbake etter aa ha reist rundt til mange andre steder i omraadet", tenker du kanskje. Men nei. Jeg har oppholdt meg her i Guanajuato by i en hel uke, og euforismen jeg uttrykte kun noen timer etter aa ha ankommet byen i kveldsmoerket forrige fredag har ikke dempet seg, snarere tvert imot! Denne byen minner faktisk veldig om Bergen: Den er omgitt av fjell (jeg mener aa ha talt ca. 7) hvorav ett av dem har en egen Floeibane med utkikkspunkt, massevis av brosteinslagte trange gater og smug som aapner seg i koselige plasser med cafeer og skyggefulle traer, tusenvis av studenter og et veldig bra utvalg av barer og restauranter. Ja, de har saagar sitt eget svar paa Mannskoret Arme Riddere - Estudiantinos eller Callejonedas - en gjeng pompoest kledde menn som spiller og synger i gatene for aa vinne pikenes gunst! Jeg elsker rett og slett Guanajuato! Jeg har ikke gjort spesielt mye spennende, men sugd til meg stemningen i byen, hatt mye moro sammen med folk jeg har blitt kjent med, og blant annet sunget karaoke. Paa spansk. Av Shakira. Med masse ironi og mye latter og applaus fra tilhoererne. Mens en gaaaaaaal dame gnukket seg inntil meg og publikum ropte "beso, beso!" ("kyss, kyss!). Det var bare med noed og neppe at jeg klarte aa roemme unna og unngaa aa bli klemt ihjel mellom henne og veggen!

Vel, min siste kveld i Guanajuato venter, og jeg vil benytte anledningen til aa oenske dere alle en RIKTIG GOD JUL OG ET GODT NYTT AAR!

fredag 12. desember 2008

¡Buenas olas! (Eller: "Om aa gi seg paa topp")

Guanajuato, Guanajuato, Mexico

Kjaere landsmenn,

De siste par-tre ukene har vaert svaert innholdsrike, og jeg skal proeve aa ikke kjede dere med altfor mange detaljer. Men noe maa da fortelles. Foerst, her er noen korte stikkord:

- Jeg har blitt bedre i spansk. Vokabularet har bl.a. blitt bedre rundt temaene surfing (en noedvendighet) og seksuelle relasjoner (mer av interesse enn av noedvendighet, slik gaar naa en gang samtalene paa en oede strand (ingen bekymring k^4 ;) ). Jeg har endelig faatt oppklart min mange aar lange forvirring rundt verbet "coger", og forstaar naa at det er forskjell paa spansk og amerikansk bruk av dette verbet som har forvirret meg (fikk tydelig beskjed om at, nei, i Mexico knuller vi ikke en boelge.....).
- Jeg har opplevd restaurantarbeidere som gjoer morgenvasken til spanskspraaklig versjon av Rammstein (deretter til den ekte Rammstein) (Pátzcuaro, Michoácan)
- Et konservativt anslag paa antall sandfluebitt: 200. To dager etter at jeg forlot stranden talte jeg opp de bittene jeg fremdeles kunne se paa hoeyre fot (som saa betraktelig bedre ut enn den venstre). Jeg ga opp ved 66. Paa én fot!!!
- Jeg har sett bilder av kjentfolk paa veggen av en bar i en meksikansk fjellandsby. Ja, Anine. Det er deg paa BarFly, Guanajuato. Men Siri, har du vaert her ogsaa? Hm.
- Jeg har surfet laaaangt paa noen veldig fine boelger.
- Jeg har sett to tvillinger som var helt like.
- Jeg har foelt at jeg har kommet hjem ved aa ankomme verdens stoerste by, bare for aa forlate den igjen. Jeg synes faktisk metroen i Mexico City er et trivelig sted.

"Per. Jeg tror jeg reiser i morgen. Til Puerto, selger brettet mitt, og kommer meg av gaarde inn i landet. Jeg vil se Mexico. Det ekte Mexico."
Det var frokosttid paa stranda i Chacahua, en liten fiskelandsby en time eller to nord for Puerto Escondido. Jeg og Per hadde ankommet dagen foer, og hadde nettopp kommet paa land etter en lite suksessfull morgensurf.
"Jeg forstaar. Jeg blir naa her og surfer i alle fall."
To timer senere staar jeg paa en boelge 150 meter fra langt ute i breaken til jeg saa aa si staar med toerr sand under foettene. Jeg kunne ikke gi meg naa. Jeg kunne ikke reise fra Chacahua. Jeg maatte bli én dag til og surfe litt til.

En uke senere kommer Per tilbake til Chacahua. Han har vaert to dager i Puerto Escondido for aa hente sakene sine, og jeg.... vel, jeg er fremdeles paa stranda. Her har dagene gaatt med til surfing, Coronas, ananasliquados (juice) og generell henging med nye, hyggelige venner. Blant dem franksmannen Julien, som var saapass daarlig i engelsk at vi heller snakket spansk (bra for meg!), tvillingene Kara og Kelly fra California som var prikk like (helt til Kelly klippet haaret til Kara). Sitat som illustrerer (leses med overdreven California-dialekt):
Kara: "This food is soooo good."
Kelly: "Yeah, sooo good."
Kara: "Sooo good."
Og ikke minst vaar kjaere "mor", Modesta, som drev stedet vi bodde paa. Modesta er 57 aar gammel og hadde konstant en joint i munnviken. Til tross for (eller kanskje paa grunn av) sin konstante marihuanarus klarte hun aa kokkelere i stand de herrrligste supper, gryter og quesadillas, og var alltid en kilde til ekstremt godt humoer og gode historier (etter at vi hadde sagt "habla con espacio!!" ("snakk sakte!!!") hundre ganger, denne dama kunne nemlig prate fort!

Surfelivet var herlig, og de 10-20 menneskene som til enhver tid oppholdt seg paa stranden i Chacahua gjorde det vanskelig aa reise. Aa oppholde seg paa denne rolige stranden gjorde at det fristet lite aa reise tilbake til det som naa virket som en metropol - lille Playa Zicatela i Puerto Escondido. Der hadde jeg uvitende levd det gode liv fram til avreise til Chacahua, og faatt flere og flere gode venner. Paa Zicatela er man lokal etter to dager, og dersom man ikke har noe spesielt faare, er det bare aa begynne aa rusle nedover gata til man treffer noen man kjenner. Det tar som regel mindre enn halvannet minutt. Som regel var denne kjente den tidligere nevnte Ryan, men det inkluderte ogsaa etterhvert flere australiere, nordmenn og det som verre var. Festing var det lite av (det er det som er behagelig med surfesteder, alle vil tidlig opp om morgenen), men det er klart det ble noen kalde halve utpaa kvelden. Men da jeg returnerte til Zicatela etter en uke i Chacahua, og oppdaget at dette var min tredje mandagsfest paa utestedet Cabo Blanco (óg jeg kunne peke paa serdeles mange i forsamlingen og med sikkerhet fortelle hvem de hadde hooket opp med forrige uke og uka foer der) skjoente jeg at det var paa tide aa reise. Fremdeles litt i taaka tirsdag morgen klarte jeg av alle ting aa kjoepe meg en flybillett til Mexico City, slik at jeg skulle faa utnyttet tiden best mulig. 18-19 timer paa buss for aa komme meg til neste destinasjon fristet nemlig ikke spesielt.

For planen min var jo aa reise nordover langs Stillehavskysten og stoppe der hvor det var gode surfesteder og leve strandlivet. Men jeg hadde naa altsaa faatt for meg at jeg hadde faatt nok av strandlivet. Kjente og kjaere (ja, til dels spesielt kjaere) hjemme i Norge hadde nemlig fortalt meg om saa mange fantastiske steder jeg burde oppleve i Mexico, og ved aa bare leve strandlivet med en bunsj nordmenn og australiere foelte jeg virkelig at jeg gikk glipp av noe. Dermed ga jeg brettet mitt til Kristine som bor paa Zicatela som lovte aa selge det for meg for en saa god pris som mulig, og stakk. Med andre ord, etter noen flotte boelger (buenas olas) gav jeg meg paa topp.

For jeg ville som sagt se det "virkelige" Mexico. Jeg skulle nord-nordvest for Mexico City. Planen var aa stikke til en stor sommerfuglnasjonalpark, der sommerfuglene visstnok skal vaere saa mange at man nesten ikke ser skogen for bare sommerfugler. For aa komme hit maatte jeg med bussen til Angangueo, men dessverre var det ikke flere busser den kvelden da jeg ankom Mexico Citys vestre bussterminal. Dermed var det plan B: Morelia, en flott koloniby fire timer fra MC. Jeg ankom byen klokken 23 om kvelden, og la meg, til tross for mitt saerdeles ambivalente forhold til Lonely Planet, inn paa det billigste hotellet reisebibelen hadde aa anbefale. Om Hotel Señorial i Morelia kan det vel sies at de er mer vant til aa ta imot gjester som betaler for timen enn for hele natta. Og de tar gjerne med seg damebesoek i svaert korte miniskjoert, og faar foelgelig utlevert en dassrull naar de blir tildelt rom. Kombinert med at Hotel Señorial var svaert lydt, hadde en gal beboer som sang hoeyt til kl. 2 om natten, og at en svaert lite tekkelig pike som var ung nok til aa vaere min egen datter forsoekte aa tafse meg i skrittet da jeg var paa vei ut fra tacosjappa rundt hjoernet, gjorde dette at jeg raskt sjekket ut neste morgen til det mye, mye, mye bedre Hostal Allende, der jeg fikk meg et koselig og rent lite rom med en stooor fin seng og trivelige omgivelser. Ah, hva et hotellrom kan bety for trivselen.

Morelia skal ha mange studenter, og det var tanken paa aa leve et cafe- og publiv i urbane omgivelser med disse jeg valgte meg byen. Det viste seg ogsaa at 12 desember var dagen da mexicanerne feirer jomfruen av Guadalupe og at Morelia skulle vaere en av de bedre stedene i Mexico aa oppleve denne store dagen. Men det skulle fort vise seg at Morelia var et sted det var litt vanskelig aa komme innpaa folk. Jeg avla derved byen Pátzcuaro med sin idylliske innsjoe en time unna Morelia en dagsvisitt. Isla Jarítzio, den mest kjente og befolkede oyea paa Lago de Pátzcuaro, var dessverre en skuffelse. Hele oeya var bygd opp rundt turistindustrien, og dette til tross for at jeg knapt saa en eneste turist under mine fire timer paa oyea. Men byen Pátzcuaro var helt klart vaert et besoek, sjarmerende og interessant som den var.

Vel, tilbake til jomfruen av Guadalupe, hun som kommer inn paa en soleklar annenplass for meksikanerne naar det gjelder hellige jomfruer (at Maria er paa foersteplass er vel kanskje ikke noedvendig aa nevne). Vel, 12 desember kan rett og slett beskrives som en blanding av langfredag, paaskesoendag, 17. mai og Momarken i Mysen paa 1980-tallet, da det var paa sitt aller mest populaere. Gale pilgrimer som krabbet de siste 300 meterne til verdens sykeste kirke, Santuario de Nuestra Señora de Guadalupe, paa knaerne, og atter andre som hadde svidd av en maanedsloenn paa blomsterkranser for aa sette disse foran jomfru- eller Jesus-statuer i kirken, i bytte for en dusk med hellig vann fra kirkens ansatte, alt akkompagnert av rop om "¡Viva el Rey Christo! ¡Viva el papa¡ (altsaa ikke poteten, men paven) ¡Viva el religion Católico! osv., ble blandet av lyden fra flere mobile fornoeyelsesparker (a lá saann vi hadde paa torget i Sarpsborg paa 17. mai i gamledager), mariachimusikk, samt hundrevis av boder som solgte kilometre med sukkerroer, tacos, empenadas, quesadillas (you name it), belter, t-skjorter, sukkerdrikke etc. etc. etc.

Needless to say, jeg ble sliten etter to timer i dette virrvaret (hadde haapet paa mange gode fotomuligheter, men dette var det dessverre ogsaa faa av...), og satt kursen en dag tidligere enn planlagt til Guanajuato, fire timers bussreise nordover.

Og for et sted!

Guanajuato er en meksikansk fjellutgave av Bergen. Trange smug og koselige gater... vel, det lille jeg har sett naa i kveld lar seg nesten ikke beskrive med ord. Enda flottere blir det sikkert aa se det i dagslys i morgen. Her har jeg altsaa flere kjente og kjaere som har tilbragt tid paa Universidad de Guanajuato, som har en aldri saa liten utvekslingsavtale med UiB. Jeg har derfor faatt gode beskrivelser av steder som er verdt aa faa med seg her i byen. Jeg har avlagt et par steder en kort visitt tidligere i kveld, og er naa paa vei ut igjen, i haap om at det er litt flere mennesker ute. Naa skal det sies at det har blitt juleferie her i Gto ogsaa, og at det dermed ikke er saa mange studenter igjen i byen, noe som er tydelig paa de mest populaere uteplassene (ble jeg fortalt i dag). Men vi faar se hvordan det gaar. Det har helt klart vaert en overgang aa reise fra de vennene jeg hadde faatt i Puerto Escondido til igjen aa vaere paa egenhaand. Jeg begynner aa ha god erfaring i aa reise alene, men det gjoer det ikke noe lettere for det, og man skulle mange ganger oenske at man var paa tur sammen med noen. Heldigvis er det bare en ukes tid til jeg er paa Cuba og skal treffe Anna og vennene hennes, og hvem vet - kanskje jeg da tenker med lengsel tilbake paa dagene da jeg bare hadde meg selv aa ta hensyn til.....?

Jeg maa innroemme at jeg tenker svaert lite paa hva som skjer der hjemme i Norge. Men jeg har skjoent at det naermer seg jul. Det gjoer det ogsaa her i Mexico, men det blir liksom ikke helt det samme naar det er varmt og godt og alle snakker utlandsk. Men jeg haaper dere alle der hjemme koser dere med julebord og julekaker, jeg skulle selvsagt oenske jeg kunne sett mange av dere i jula!

But for now: ¡Hasta luego, amigos!

tirsdag 25. november 2008

Nytt brett og endelig boelger!



Playa Zicatela, Puerto Escondido, Oaxaca, Mexico




Beachvolley paa Playa Principal med Mette, Stephanie og Per. Steph og jeg vant selvsagt!


Ryan og meg etter et par Coronas.



Snart meg :D


Livet gaar sin vante gang her paa Zicatela. Spansk, sol og surfing er de viktigste stikkordene. Jeg tar naa spansk to timer om dagen paa Instituto de Lenguajes de PE og deretter baerer det ut paa boelgan blaa, som endelig har meldt sin ankomst. Det har vaert daarlige forhold siden jeg kom, spesielt for saanne som meg, men i dag hadde jeg en fin dag paa Punta Zicatela der jeg saa at ikke alt var glemt :)


Og i morgen faar jeg mitt nye surfbrett! Jeg har faatt et custom made hos en av Mexicos beste brettmakere. Bare litt kjipt at jeg skal selge det om tre uker igjen.... haaper aa faa tilbake nesten alt jeg har betalt for brettet, 5000 pesos, rundt 2700 kroner. Men det er i alle fall et knallfint brett som jeg skal catche masse boelger med!

Det nye brettet mitt :)


Per sjekker ut hvordan Roger har tenkt til aa kutte halen paa det nye brettet hans...


Jeg bor for tiden hjemme hos en familie, Eduardo og Sobeida med barna Jeniffer og Eduardo, noe jeg har ordnet gjennom spraakinstituttet. Det er veldig hyggelig,men jeg faar ikke praktisert saa mye spansk med dem, for jeg er jo sjelden hjemme...

Blir her i Zicatela i alle fall fram til soendag, da reiser jeg nordover paa leting etter nye boelger.

Vel, naa baerer det i seng. Tenkte jeg skulle faa surfa litt foer spansktimene mine kl 10 i morgen!