Vel, det er jo en stund siden jeg forlot Cuba. Ja faktisk over to uker... Mye har skjedd paa den tiden (ikke bare at USA har faatt ny president og Israel har klart aa massakrere halve Gaza). Men her er en liten oppsummering av hvordan livet var under mine to uker paa Cuba!
Hele Cuba-opplevelsen startet ikke paa den aller beste maate, maa jeg si. For aa spare penger og slippe aa staa opp tidlig (flyet mitt skulle gaa kl. 6.40 om morgenen), sov jeg den siste natten paa gulvet paa flyplassen i Mexico City. Dvs. jeg sov vel ikke saa mye mer enn en time paa det steinharde gulvet (som, forresten, var av stein). Ved innsjekking fikk jeg beskjed om at turistkortet/visumet mitt var saa slitt etter aa ha ligget noen uker i sekken, at jeg maatte kjoepe nytt... penger ut av vinduet der og ja. Deretter var flyet forsinket med en time. Og naar jeg foerst kom til Havana kom ikke bagasjen min fram foer to dager senere. Og hotellet fant ikke reservasjonen min... men, men. Litt troebbel skal man moete paa tur. Jeg hadde det fint sammen med Erik fra Canada som jeg traff paa flyet selv uten bagasje, og foerste kveld i La Habana ble faktisk legendarisk.
Erik og jeg gikk ut for aa drikke noen mojitos, og senere paa kvelden traff vi en kar i gata like ved hotellet mitt. Han var paa vei til aa kjoepe en flaske rom fra et hull i veggen (en flaske Havana Club til 30 kroner!). Denne spanderte vi paa ham og han med ned paa El Malecon, Havanas brede paradegate langs havet, der flaska gikk hyppig fra munn til munn. Vaar venn dro oss snart med i en eller annen form for kollektivtransport, og plutselig befant vi oss ute i en forstad med sovjet-blokker der folk hang og danset rundt en kiosk. Mer rom og mer oel, og mer moro med de lokale. Men til slutt ville selvsagt vaar venn pushe damer paa oss (den typen som du betaler for...), og dermed fikk vi nok. Tilbake til sentrum bar det, og da vi forlot vaar venn, tryglet han oss om penger foer vi sa god natt.
Dette skulle bli en gjenganger paa Cuba, dessverre. Prostitusjon og tigging blir man ganske lei veldig fort. Det er veldig aapenbart at folk er desperate etter aa tjene penger for aa ta del i Cubas "andre" oekonomi, den som inkluderer konvertible pesos, myntenheten som turister forventes aa benytte seg av, og som man ikke kommer utenom saa lett. Vi laerte oss allikevel fort (ja, allerede foerste kveld) aa ha cubanske pesos (aka "sjoeroeverpenger") klare for aa kjoepe billige (og som regel ikke saa veldig gode) pizzaer fra hull i veggen til den nette sum av 1,50 kroner.
Paa dag nummer to moette jeg endelig Anna, Tobias og Kim fra Sverige. Anna traff jeg paa en thailandsk strand i fjor, og vi hadde avtalt aa treffes paa Cuba for aa reise videre gjennom Mellom-Amerika sammen. Hennes kompis Tobias hadde ogsaa samme plan, mens Kim hadde moett Anna og Tobbe i Peru og ble med til Cuba, foer hun satt kursen hjem til Sverige igjen. Etter et par artige dager i Havana med guiding gjennom fantastiske La Habana Vieja (Gamlebyen), besoek paa legendariske Casa de la Musica (som dessverre ikke var helt i hundre akkurat den kvelden og som kostet FLESK!), var maalet aa skaffe seg en leiebil for aa se resten av landet.
Ingen leiebil var aa oppdrive i Havana, saa vi hoppet paa en tretimers taxitur i en stappfull Lada fra 80-tallet (bussen var selvsagt full) til Varadero, en av Cubas stoerste charterdestinasjoner (les: fulle canadiere paa all inclusive-ferie) for aa soeke lykken der. Etter aa ha traalet rundt i "byen" i tre timer paa julaften morgen fant vi én eneste bil: en moerkeblaa Audi A4 som laa ca. 50 % hoeyere i pris enn hva vi planla aa bruke. Men vi tok den, avtalte aa aldri mer snakke om prisen og noet hver eneste time (32 i alt i loepet av en uke, jeg var selvsagt eneste med lappen, saa jeg maatte kjoere hele veien......) vi tilbragte i dette konfortable fartsvidunderet.
Aa se Cuba fra leiebil kan definitivt anbefales. Man kan stoppe hvor man vil og reise naar man vil, og dette er en fantastisk luksus i et land hvor det er faa langdistansebusser som turister har raad til aa ta, og der disse (spesielt i hoeysesongen og rundt smaastore hendelser som 50-aarsjubileer for revolusjonen...) fylles opp lang tid i forveien. Vi stoppet akkurat hvor vi ville og kom i prat med folk paa de mest gudsforlatte steder (altsaa, ja, jeg innser jo at hele verden er gudsforlatt, men altsaa, det er et uttrykk... eller, hvis gud aldri var her, da kan han vel heller ikke ha forlatt....? anyways). Vi koste oss med de tre CDene vi hadde: 1) Casa Verde, et hippiekollektiv fra Mexico som jeg var paa konsert med i Guanajuato (CD-coveret var selvsagt en haandtegnet hasjplante, om selve CDen var fremstilt oekologisk vites ikke..) 2) Carlos Puebla (en kjent gammel cubansk visesanger) sine revolusjonaere sanger, derav slagerne "Hasta Siempre" om Che Guevara og "Para nosotros es siempre 26", sangen om den revolusjonaere 26. Juli-bevegelsen til Fidel Castro; 3) CD-en til en gjeng lokale gamlinger fra en bar i Santiago de Cuba som ogsaa inkluderte Che Guevara-sangen (selvsagt) og vaar nye favorittlaat: "Toma chocolate, paga lo que debes" ("Drikk sjokolade (varm saadann), betal det du skylder"). Etter 32 timer med disse CDene sitter de fleste melodier og tekster som et skudd, og allsang var ikke et ukjent fenomen paa den Cubanske landeveien.
Vel, fartsvidunder, skrev jeg. En episode maa allikevel nevnes der dette bildet nyanseres (Tobias, du faar unnskylde at jeg forteller dette, til tross for eden vi avla): Paa en bittesmal cubansk landevei kruser vi av gaarde i 120 km/t og foeler oss som kongene av landeveien. Plutselig suser noe gult forbi (i samme retning!) og det gaar ikke lenge foer vi oppdager at dette er en av de mange Ladaene fra 80-tallet, ogsaa denne fyllt til randen av passasjerer! Den maa ha gjort omlag 150 km/t!!!
Paa julaften startet altsaa dagen i forferdelige Varadero, og vi satt kursen sydoestover, via koselige Cienfuegos, der vi spiste en heller slapp julelunch (kylling med boenner og ris, hehe), og stakk videre til dagens hovedmaal: de brosteinslagte gatene i Trinidad de Cuba. Her noet vi en enda verre julemiddag paa en "fancy" restaurant. Kulinariske opplevelser og Cuba gaar som regel ikke haand i haand, og det er absolutt ingen sammenheng mellom hoeye priser og hoey kvalitet. Vi laerte snart (dagen etter) at det loenner seg aa spise der man bor, nemlig hjemme hos folk. Cuba har et herlig system der private faar leie ut to rom til 25 dollar stk. per natt i huset sitt, Casas Particulares, noe de gladelig gjoer. Dette gir cubanerne mulighet til aa tjene virkelige penger og gir oss muligheten til aa komme lettere i kontakt med fantatiske cubanere. For cubanere flest er herlige, hjelpsomme og utrolig varme mennesker! Og i Trinidad bodde vi hjemme hos Carmen og Pupito, og noen bedre Casa kunne vi knapt oensket oss. 1. juledagsmaaltidet var bestod av fantastiske reker og marinert hummer, og det til en pris som ikke skremte vannet av oss. Priser paa Cuba har nemlig en tendens til aa gjoere det. For for dem av dere som skulle tro noe som helst annet: Cuba er veldig dyrt!
Etter noen deilige dager med strandliv og ikke minst gaatur gjennom jungelen til fossefallet Salto de Caburni, der vi baded og koste oss i avkjoelende vann, samt festing til salsamusikk foran Casa de la Musica, satt vi kursen videre mot Santiago de Cuba, med en natts stopp i Camagüey paa veien (der vi faktisk drakk oppholdets beste mojito og der rommet Anna og jeg bodde paa hadde et skikkelig kitsj akvarium bygget inn i veggen). Santiago de Cuba mottokk oss med foelgende hilsen:
"Santiago: Opproer i gaar, gjestfrihet i dag og heltedaader for alltid!"
Vi fikk et godt inntrykk av Santiago, til tross for at det var mange som forsoekte aa utnytte seg av turister der, og naar ryktene begynte aa svirre om at Raul Castro skulle tale i byen 1. januar, paa 50-aarsjubileet for den cubanske revolusjon, og at han skulle akkompagneres av presidentene Hugo Chavez, Evo Morales og Rafael Correra (Ecuador), la vi om planene fra aa tilbringe nyttaar i Havana til aa feire i Santiago.
Men foerst bar det oestover, via Guantanamo, og nordover over fjellene til den lille sjoeroverbyen Baracoa paa nordoestkysten. Selv vaar Audi slet oppover de bratte bakkene, men hva annet moette vi ikke halvveis opp enn en 70 aar gammel sveitser med hatt og en liten sekk paa en sikkert 30 aar gammel sykkel uten gir! I Baracoa ble det sene netter med livlige gratiskonserter paa torvet, strandliv og strabasioes klatring gjennom jungel og gjoerme opp paa fjellet El Yunque som gir fantastisk utsikt over kysten.
Glade og fornoeyde satt vi kursen tilbake til Santiago, der den fantastiske mor i huset som vi bodde i sistgang hadde satt verden paa hodet for aa skaffe oss husvaere. Hele byen var nemlig fullbooket for 50-aarsjulileet, blant annet av tusenvis av hippie-argentinere som gikk rundt i Che Guevara t-skjorte og drakk mate (argentisk te som drikkes med metallsugeroer) og feiret 50 aar med autoritaert og undertrykkende regime. Jippi! Kim og jeg maatte ta til takke med en illegal men trivelig Casa, mens Anna og Tobias fikk rom hos en ganske merkelig familie som til gjengjeld var legal.
Nyttaarsaften ble legendarisk: Vi feiret paa takterrassen til vaar kjaere "mor" Ana med hennes storfamilie og en haandfull andre utlendinger med helgrillet gris og mye annen god mat, samt superbillig lokal rom, cubansk roedvin (faktisk drikkbar!) og medbragt tequila fra Mexico. Svaert saa festlig ble det, og i ett-tiden satt vi kursen ut i gatene for aa finne en gatefest det gikk rykter om... den fant vi aldri, men vi fant en trapp der en familie danset og koste seg, og der forble vi utover natten mens vi drakk 15 aar gammel rom som Tobias kjoepte etter aa ha blitt dratt gatelangs og inn i et smug sammen med en av vaare nye venner, jeg foreleste om sosialdemokratiets fortreffelighet og de to blonde jentene hoeflig smilte til de lokale guttas forsoek paa floerting. Da musikken skiftet fra salsa til reggaeton, forsoekte en av vaare nye venner aa pushe sin soester (alder: usikker, men sannsynligvis ikke over 15) paa Tobias, og mens hun gnikket baken sin inntil Tobias sine edlere deler og gutten selv ikke visste om han skulle le eller graate, kom kveldens beste sitat: "Det her känns saa fel!"
1. januar, 50 aar siden Batista flyktet fra landet og kommunistene tok over makten. Spenningen i Santiago, byen der revolusjonsbevegelsen hadde sin spede begynnelse, var til aa ta og foele paa, og politiet sperret naa alle gater som ledet opp til Parque Cespedes der Castro og de andre skulle tale. Det viste seg snart at det var en total umulighet aa komme seg til plassen for aa overvaere talen, og i likhet med alle andre utlendinger og ikke-inviterte cubanere, maatte vi soeke oss til naermeste TV for aa se Raul Castro tale. Vi gikk hjem til Ana, bare to kvartaler unna der Raul talte og var lutter oere. Naar festivitetene var over, forsvant ogsaa sikkerheten, og vi kunne en time senere staa akkurat paa det punktet der Raul stod foran et enormt Cubansk flagg og leke "El Comandante". Hele verden, inkludert oss selv, ble skuffet over at jubileumsfeiringen ble saapass low-key. Ingen store fester i gatene, og heller ingen Chavez, Morales eller Carrera. Spinnville rykter alt sammen, med andre ord. Men det var helt klart en spesiell opplevelese aa vaere paa Cuba ved denne anledningen, og en god bunke av den revolusjonaere myndighetsavisen "Granma" datert 1. januar 2009, med massevis av historiske bilder og historier fra revolusjonen, ble kjoept inn (dere finner dem paa Ebay i loepet av vaaren :)
Ana paastod at hun gjennom en venninne hadde ordnet oss bussbilletter til Havana 2. januar, billetter som dagen foer hadde vaert umulig aa oppdrive fram til 8. januar (og vi som skulle fly fra Havana til Mexico 5. januar....!). Vel, 2. januar viste det seg fort at disse billettene var ikke-eksisterende, og vi saa for oss mye venting de neste par dagene paa aa faa billettene til folk som ikke moette opp til bussavgang. Plutselig blir vi allikevel skippet i all hast inn paa en ventende liten buss, mens gardiner blir dratt for og doerer blir lukket. Helt klart en illegal affaere, men i et land der ingenting fungerer, maa man ta til takke med saant. 14 timer senere var vi atter tilbake i Havana, der revolusjonsmuseet, strandliv, pizza og oel fyllte de siste dagene foer avreise til Mexico 5. januar.
Likte jeg Cuba? Ja! Men ikke et uforbeholdent "ja". Kommunisme funker ikke, det er aapenbart. Man blir drittlei av at service er ikke-eksisterende hos statseide selskap (altsaa ALT bortsett fra casas), og uttrykket SS, Sosialistservice, ble fort en gjenganger. I motsetning til det romantiserte inntrykket mange blinde venstrehippier foersoeker aa gi av Cuba eksisterer det massevis av fattigdom og ikke minst store forskjeller i det jeg vil kalle det cubanske klassesamfunnet. Disse klasseforskjellene eksisterer fordi noen mottar penger fra familie i USA og Europa, mens andre ikke gjoer det, og fordi noen har store hus som de kan leie ut rom til utlendinger i, mens andre ikke har det (eller ikke faar tillatelse av myndighetene). Jeg var ogsaa overrasket over aa hoere at 90 % av alle hjem paa Cuba er privateide, noe som jo er positivt. Det er det ogsaa at alle cubanere har rett til tak over hodet, om de ikke har noe selv faar de det av staten. Mye er bra med Cuba, men at systemet maa endres er det ingen tvil om. Kanskje revolusjonen var bra for det cubanske folk, slik at de kunne slippe unna Batistas tyranni og USAs sterke kontroll. Men 50 aar er mer enn nok. En demokratisk revolusjon boer komme snart, uten amerikansk innblanding!
Uansett, dette sitatet fra "mor" Ana oppsummerer best mitt inntrykk av Cuba:
"Det beste med Cuba er den menneskelige varmen".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar